Sakset/Fra hofta

Styreleder Magnus Rindal i Norsk Ordbok foreslår overfor Kulturdepartementet at Det Norske Videnskaps-Akademi kan være et passende hjem for de norske språksamlingene, som ligger an til å bli foreldreløse siden Universitetet i Oslo har funnet ut at ansvaret for den nasjonale kulturarven er noe ordentlig heft.

Dagsavisen følger fortjenestfullt med i saken, og siterer fra Rindals brev:

«Dersom universitet og departement finn at denne verksemda ikkje høyrer heime ved eit universitetet, meiner eg at ei tilknyting til Det Norske Videnskaps-Akademi er det beste alternativet».

Uavhengig av hvordan Akademiet skulle stille seg til forespørselen, kan det være verdt å dvele litt ved styrelederens premiss. Hører ikke nasjonalspråkets praktiske leksikografi hjemme ved et lands fremste lærested? Instituttet som har leksikografi som et av sine fagområder mener tydeligvis ikke det.

Nå skal en kanskje ikke kritisere folk for hardt for at de gjør så godt de kan for å leve opp til de skjematiske forventningene som finnes til universitetene. Det som belønnes, er høyt spesialiserte studier med tilhørende publikasjon i høyt spesialiserte tidsskrifter.

Et problem med en slik enøyd tilnærming til erkjennelsens prosjekt, er at et allerede enormt gap mellom teori og praksis bare blir større. Verre er det kanskje at teorien fjerner seg fra virkeligheten. Vitenskap er i overkant enkelt fortalt abstraksjoner ut fra observasjon.

Ved ikke lenger å vedlikeholde og utvikle databanker over det norske språket, tar altså språkforskningen et steg bort fra virkeligheten den forsker på.

Det blir litt som om de medisinske fakultetene ved universitetene skulle ha seg frabedt pasientkontakt. Man får ingen faglig anerkjennelse av å observere ørten mennesker med helt vanlige sykdommer, liksom.

Eller det blir som om Carl von Linné skulle ha grunnlagt den moderne biologien uten å ha kategorisert en eneste plante.

Det er rett og slett uvitenskapelig å slutte å observere virkeligheten, hva enten den består av pasienter, planter eller ord.

Om universitetene ikke vil vite av språksamlingene, hva med å kvitte seg med botanisk hage i samme slengen? Gi tomten på Tøyen til Disney, og ordbøkene til Google?

Mon tro om kultur- eller kunnskapsministeren har noen selvstendige tanker om hva et universitet skal være?

 

Norsk Ordbok kan få nytt hjem
Vitskapsakademiet kan overta språksamlingane