Nytt

EU velger nytt parlament søndag og Ukraina har symbolsk valgt samme dato. Dagen etter er det Egypts tur.

I 2004 da EU ble utvidet fra 15 til 25 land, virket det som en bekreftelse på EU store tiltrekningskraft. Mange av dem var tidligere medlemmer av Østblokken.

Den arabiske våren ga forhåpninger om at fremskrittet ville bre seg til Midtøsten og Nord-Afrika. I Brussels tenkte man i slike baner: deres visjon for fremtiden var ved å gå oppfyllelse. Ikke rart euforien overtok.

I dag er stemningen langt dystrere, skriver Gideon Rachmann i Financial Times. Ikke bare har den arabiske våren slått feil og gått over i anarki, islamisme og borgerkrig. I øst truer Putin et Ukraina som har signalisert sterkt ønske om tilhørighet til Vesten og EU er mer eller mindre maktesløst.

Minst like ille er den store indre splittelsen i Europa. Rundt 30 prosent av delegatene i et nytt parlament kan komme fra partier som er mot EU. De tilhører både ytterste venstre og høyre, og flere av dem er sympatiske til Putin.

Many of the extremist parties in Europe – most notably Marine Le Pen’s National Front in France and Die Linke, Germany’s far left – openly admire Mr Putin. The far right likes the Russian president because he is a nationalist and a social conservative who despises the EU – as it does. Europe’s far left likes Mr Putin because he sticks it to the Americans. A strong presence of the political extremes in the European parliament will be very welcome to the Kremlin – and confusing to liberal political forces on the fringes of the EU, which look to Brussels and Strasbourg for support.

Europa har fått en ressentiment-kultur, og den går langt dypere og bredere enn motstand mot eurokrise, nedskjæringer og arbeidsinnvandring østfra. Det vet også Rachmann, men han sørger for å holde det pyntelig.

Likevel har han rett i det vesentlige: an crisis of confidence, en tillitskrise innad i EU, har også svekket unionen utad.

Dagen etter er det presidentvalg i Egypt, og der kommer Abdel Fatah al-Sisi til å seire.

Han har gjeninnført et autokratisk styre, og EU må beskjemmet innrømme at han leverer en vare de gjerne ser innført: lov og orden, stabilitet og kontroll på folkevandringen mot Europa. EU vil aldri innrømme dette åpent, men det er sannheten.

These days Europe will offer a shamefaced welcome to an Arab strongman such as General Sisi, who promises to keep his country at peace, to clamp down on terrorism and prevent mass migration. If he can somehow be packaged as a “reformer”, so much the better.

Kanskje vi nå ser begynnelsen på en ny epoke med autokrater i Midtøsten som kan skape stabilitet og orden. Også hos folkemassene vil dette finne gjenklang. Syria har vært en skrekkelig erfaring. Slik kan Assad komme til å bli sittende, og kanskje general Hanifas opprydding i Libya er et tilsvarende varsel. Verden orker ikke mer anarki.

For Europas unge rastløse muslimer vil en slik «pakt» være en enorm skuffelse, og de vil ikke godta den. De vil se på den som forræderi.

 

http://www.ft.com/intl/cms/s/0/a86f4d40-dc3e-11e3-8511-00144feabdc0.html#axzz32E5e3tMC