Kommentar

Ved 200-årsjubileet for Grunnloven, 1814 og alt det står for, er det grunn til å hente frem det gamle språket.

En gjenganger i den klassiske litteraturen er at både mennesker og nasjoner må beskikke sitt hus. Hva hjelper det om huset er stort og flott hvis det er bygget på sandgrunn?

En slik følelse får man av å betrakte dagens moderne Norge. Det er stort og flott, men det er ikke vanskelig å oppdage sprekkene.

Én ting er sprekker i fasaden, noe annet er revner i selve fundamentet.

Av en eller annen uforklarlig grunn har eliten i Norge fått det for seg at man må avskaffe det norske for å tilpasse seg en ny tid og nye mennesker. Det er en helt misforstått modernisering.

Går man til folkeeventyrene og munnhell finner man mange henvisninger til at den som gir slipp på seg selv mister det essensielle.

Mindreverd

Norge har de siste tyve år fått det for seg at man skal bli som andre, gjerne med referanse til et innvandrerland som USA, bare enda bedre. Men man har ikke villet se på hva som er USAs styrke, på godt og vondt: et fritt marked, checks and balances i politikken, og et sterkt vern om ytringsfriheten.

Også det offisielle USA er grepet av politisk korrekthet. Men motkreftene er likevel sterke.

Malurt

I Norge går utviklingen fort i negativ retning. Vi er så få. Forestillingene om norsk grandeur,   – at det er typisk norsk å være god, er sterkt overdrevne.

Vi er heller ikke et stolt folk, som en tidligere statsminister sa. Vi er smålåtne. Vi lider av indre tvil, en viss mindreverdsfølelse overfor de store, og trekker oss heller tilbake til det vante og trygge.

Men nå er tryggheten og normaliteten i ferd med å forsvinne. Den er blitt krampaktig.

Det er upopulært å si det, men noen må helle malurt i begeret: Norge er på vei inn i helt ukjent farvann, og folket er usikre på om det kan stole på de på brua.

Tjener hvem?

En hovedgrunn til den manglende tilliten er at den utdannede klassen har sviktet. I stedet for å si fra forholder den seg taus eller synger den offisielle versjonens pris. En minoritet er som rødegardister og får uforholdsmessig stor makt, fordi de ikke blir motsagt. Dette er å svikte det folket som finansierte ens utdannelse og stillinger. Mange i den eldre garde ble oppflasket på «tjen folket». Nå er de mest opptatt av å mele sin egen kake.

De har samtidig skapt en urban kultur hvor en blanding av politisk korrekthet og smak og stil i alt fra klær, musikk, kunst og levemåte blir identitetsmarkører som skiller dem fra den gemene hop. De er bevisst sine nettverk og får de beste jobbene. Jobber som før ble omfattet med en viss status, særlig innen serviceyrker, har i dag falt ned til bunnivå. I min ungdom var flyvertinner noe glamorøst. I dag er det et sliteyrke. Disse nye klasseskillene snakkes det lite om.

Gå utenom sa Bøygen

Den største svakheten med det moderne Norge er den manglende vilje til å tåle konflikter. Det skjer samtidig som Norge er ved å bli virkelig kontrastfylt. Denne unnvikelsen og feigheten er vårt første problem, for den gjør at konfliktene ikke får en demokratisk løsning: dvs gjennom opplyst debatt.

Demokrati = konflikt. Ikke at noen har snakket sammen, eller at folket skal stole på ledelsen. Slikt utvikler seg fort til et autoritært styre. Dagens politiske system har slike autoritære tendenser.

Det er lett å bli pessmist. Artikler vi har brakt den siste tiden, om utviklingen i Storbritannia, Frankrike og Tyskland, lover ikke godt. Vi har problemene tett innpå oss i Sverige.

Håpet

Når øvrighet og elite svikter er borgeren henvist til seg selv.

Man må aldri gi opp håpet. Håpet er vårsola, fuglekvitter, barn som lover at det blir en fremtid. Det er Prøysen; Du skal få en dag i morra med blanke ark.

Morgendagen er alltid et blankt ark, og det nyfødte barnet kan fylle det.

Menneskene må ikke miste troen på seg selv. Norge er ufattelig rikt, også på flinke mennesker. Hvis de finner sammen kan mye skje.

Men det skjer ikke noe hvis hver mann og kvinne sitter på hver sin tue, slått av frykt, og trekker seg tilbake.

Eden

Historien er bare levende hvis man bekrefter den eden som forfedrene ga. Å stå opp og kjempe for det man har kjært er en form for ed. Hvis vi ikke gjør det, har vi heller ingen fremtid.

Det er kort og brutalt. Men slik er historien.

Eidsvoll forplikter.

 

Les også

-
-
-
-
-

Les også