Sakset/Fra hofta

Den iherdige skriversosialisten Mimir Kristjánsson skriver i et to siders oppslag i Klassekampen 12. april at om George Orwell hadde vært i live i dag, ville han sannsynligvis ha valgt medlemskap i SV framfor å  søke jobb i tenketanken Civita. Jeg mener Kristjánsson tar helt feil. Det mest sannsynlige er at Orwell hadde skygget banen helt og holdt seg unna både SV og Civita. Begge er institusjoner som Orwell ville ha befunnet seg fullstendig hjemløs i. Civita er jo et slags høyresosialdemokratisk indoktrineringsredskap, bemannet med kjekke speidergutter av begge kjønn, mens SV for Orwell ville ha framstått som et ganske skrullete parti styrt av en form for kristensosial idealisme med et lederskap bestående av evige elevrådsrepresentanter for hvem kontakten med verdens realiteter blir filtrert gjennom en oppstemt og naiv idealisme.

Kristjánsson skriver at Orwells beslutning om å si opp jobben som politimann for å bli forfatter, førte ham ut i dyp fattigdom. For så vidt en riktig påstand, men Kristjánsson, som representerer en politisk og intellektuell tradisjon der halvsannheter, meningstabuer, moralisering og selvsensur dyrkes med stor flid, føyer seg pent inn i tradisjonsrekken når han unnlater å nevne at Orwell med sin Eton-utdanning og yrkesbakgrunn ikke ville ha hatt problemer med å få seg en såkalt anstendig jobb. Og ikke minst: Kristjánsson unnlater å nevne at Orwell valgte fattigdommen for å lære mer om hvordan verden ser ut fra «knehøyde». Orwells dypdykk i fattigdommens verden var en videreføring av opplegget til Jack London, som valgte å leve blant fattigfolk i London for å skrive bok om sine erfaringer. Både Londons bok «The People of the Abyss» («Avgrunnens folk») og Orwells «Down and out in Paris and London» og «The Road to Wigan Pier» er sosiologiske bautaer som burde ha vært en del av sosiologpensumet ved universitetene.

Orwells sosiologiske beskrivelser av «tingene som de er» framstår nettopp som usminkede og nådeløse og lysår unna den formen for moralisering, kvasihumanisme og virkelighetsfornektelse som preger SV-ideologien. Denne SV-forståelsen manifesterer seg jo så å si daglig i Klassekampen, som f.eks. 8. april, da stortingsrepresentant Karin Andersen i kjent stil driver med SVs sedvanlige virkelighetsfraskrivning i sin beskrivelse av barneasylanter med henvisning til Margreth Olins dokumentarfilm «De andre». Olins dokumentar er et arbeid der så å si alle regler for skikkelig journalistikk brytes. Det er for så vidt heller ikke noe oppsiktsvekkende, det er jo noe som skjer hele tiden i norske medier, dag ut og dag inn, selv om journalister som Kristjánsson ikke er klar over det. Om Orwell kunne ha sett Olins dokumentariske makkverk og lyttet til Andersen, tror jeg han ville ha gått inn i en dyp depresjon i stedet for å bli tatt til inntekt for Kristjánsson, Andersen og SV.

 

 

Refusert av Klassekampen