Tavle

I dag er det akkurat 70 år siden blokaden av Leningrad (nå Skt Petersburg) ble brutt. Byen med Lenins navn var Heeresgruppe Nords strategiske mål under Nazi-Tysklands angrep på Sovjetunionen 22. juni 1941 (Operasjon Barbarossa), og 8. september samme år var byen blitt totalt omringet med unntak av forbindelsen mot øst over Ladogasjøen. En uhyggelig utmattelses- og utryddelseskrig fulgte. Først 872 dager etter at blokaden ble etablert, var den endelig over, 27. januar 1944. Opp mot en og en halv million sivile og soldater døde som følge av krigføringen mot Leningrad. Et tilsvarende antall ble evakuert østover under forferdelige forhold. Mange av disse overlevde ikke strabasene.

Sivilbefolkningen sultet, led og døde. Dagsrasjonene var totalt utilstrekkelige. Man spiste rotter, katter, hva som helst. Folk ble gale av sult. Kannibalisme forekom i betydelig grad. Det døde 35 ganger flere sivile i Leningrad enn i blitzen mot London, fire ganger flere enn i atombombingene av Hiroshima og Nagasaki til sammen.

Forunderlig liten oppmerksomhet er viet Leningrads krigsskjebne i vestlige medier og litteratur. Bøkene ”The 900 days: The Siege of Leningrad” av Harrison Salisbury fra 1969 og ”Leningrad: The Epic Siege of World War II 1941-1944” av Anna Reid fra 2011 er hederlige og lesverdige unntak. På russisk har selvsagt dekningen vært langt mer omfattende, på alle nivåer. La meg bare sitere hva da 11 år gamle Tanja Savitsjeva, også kjent som Leningrads Anne Frank, skrev i sin dagbok fra 1942 (min oversettelse): ”Onkel Ljusja døde 11. mai kl 4 på ettermiddagen. Mor døde 13. mai kl 7.30 på morgenen. Savitsjevene er døde. De er alle døde. Bare Tanja er igjen.” Tanja ble evakuert ut av byen, men døde i 1944 av seneffekter etter påkjenningene under blokaden.

Leningrads befolkning viste en fantastisk motstandsvilje både fysisk og psykisk. Mest berømt er fremføringen i den beleirede byen 5. mars 1942 av Sjostakovitsj’ symfoni nummer 7, Leningradsymfonien. Utmagrete musikere spilte. I bakgrunnen lød kanondrønn og i gatene lå det lik. Men selv når forholdene var som verst i den plagede byen, opphørte ikke kunst og litteratur å spille en rolle for folks evne og vilje til å holde ut.

Det som skjedde med Leningrad under krigen, var hinsides det svinaktige. At andre samtidige hendelser også var det, endrer intet ved dette faktum; sånn sett er det kanskje ikke så ueffent at både Holocaustdagen (etter tidspunktet i 1945 da sovjetiske styrker inntok Auschwitz) og markeringen av Leningrad-blokadens opphør året før treffer på samme dato. Om jeg skal be til høyere makter om noe, så får det være at vi aldri får oppleve slike ting igjen.