Våkner til en stemme fra Syria på BBC som forteller om sulten. Det er 250.000 som er totalt isolert, det gjelder både regjeringssiden og opprørssiden, men regimets blokade er mest total.

Stemmen forteller en familie som nylig døde; de hadde spist mat som var utgått på dato og var blitt giftig.

En far var blitt vanvittig av sult og forsøkte å tenne på barnet sitt for at det ikke lenger skulle lide.

Stemmen forteller dette med en intensitet som får meg til å forstå at det er sant. En far vil brenne sitt barn.

Andre mennesker grep inn og fikk hindret ham.

En annen blir spurt hvordan han overlever; det er fortsatt gress igjen.

Forestill det hvor lenge du ville overleve hvis du var fullstendig avskåret fra omverdenen. Hvordan du ville takle at barna dine ble desparate og syke av sult: som gråter i søvne, skriker, for barn er ikke utrustet til å forstå sult og lidelse i et slikt omfang.

Dette er Syria.

Lyse Doucet har besøkt en kvinne som var en av dem som først stilte seg opp og demonstrerte mot regimet. Hva tenker hun nå? Ingen hadde trodd regimet ville vare så lenge, at krigen ville bli så brutal. Vil det være noe Syria eller syrere igjen om fem år?

Syrere som disse lever under forhold vi knapt kan forestille oss. Slik var også Sarajevo under krigen, men der slapp i det minste hjelpekolonner inn. Men sult som dette må vi tilbake til gettoene for å finne maken til.