Kommentar

Sofie Mathiassen har onsdag 8. januar en kommentar i Dagens Næringsliv av en sort man sjelden eller aldri ser i norsk presse; et blikk som ser systemet utenfra. For de fleste av hennes kolleger finnes det ikke noe system.

På sitt lavmælte vis fillerister Mathiassaen NHO for å ha blitt en del av det sosialdemokratiske systemet: det private næringsliv har oppgitt å forsvare det frie marked og påpeke hva konsekvensene er av å ignorere det. I stedet er de med staten og de andre organisasjonene i å innbille folk at regningen bare kan sendes videre. At det aldri kommer noe oppgjør til slutt.

Det skaper noen forestillinger om free ride som på sikt er ytterst skadelige for samfunnet og næringslivet.

Men når alle befinner seg innenfor den samme boblen er det vanskelig å få gjennomslag for at verden ser annerledes ut. Derfor har norsk presse kunnet blitt stadig mer provinsiell, i takt med globaliseringen, tilsynelatende en selvmotigelse og umulighet.

Hvorfor er det slik?

Vi bor i et land hvor mange meninger og holdninger som er de mest utbredte i andre land nesten ikke finnes i den offentlige debatten. Strømmen av oljepenger inn på statsbudsjettet og 20 år med nesten uavbrutt gode tider har gjort noe med oss. Det er ingen som tar regningen for økt pengeforbruk.

En av hovedfortellingene om Norge i nyere tid er hvordan disse «holdningene» og meningene som er «utbredt i andre land» gradvis forsvant fra den offentlige debatten. Uten at noen etterlyser dem.

Prosessen har en ideologisk komponent og en økonomisk: hvis nasjonen er på drip feed kan ikke pressen være det. Men det er den, til 350 millioner kroner i året i direkte pressestøtte. Det siste Hadia Tajik foreslo før hun gikk av var at også tabloidene skulle få pressestøtte, hvis de gikk med underskudd. Dog med et tak på 40 millioner! Dagbladet skulle altså reddes fra konkurs med skattepenger.

Hvis man ønsker å ødelegge pressefriheten og skape avhengighet av regjeringen, kan man operere slik. Aps ønske om «integrering» får her en helt annen betydning. Partiet står for integrering av makten i et eget nettverk. Mediene skulle sementere grepet om velgerne. Man ser det av kampanjen mediene har drevet mot de blåblå både før og etter valget. Man fremstiller enhver forandring som Svartedauen. Kulturminister Widvey blir mobbet av avisene fordi hun ikke på stående fot klarte å svare på hva som for henne var fjorårets beste film og bok.

De blåblå har opptrådt svært forsiktig, men selv de minste tegn på forandring møtes med innbitt motstand. Hvorfor? Fordi selv muligheten for forandring må forhindres. De blåblå sitter i læreposisjon, kanskje det vil gå opp for Widvey og Knut Olav Åmås at hvis Norge skal kunne fungere må det ha en fri presse. Vi er i den underlige situasjon at pressen selv slåss for sin egen svinebinding. Før sloss man for pressefriheten mot makthaverne. Nå forsvarer man subsidiene og det sosialdemokratiske systemet.

Sett utenfra står systemet for fall. Flere unge oppdager at de kan slippe NRK-lisensen hvis de fjerner tuneren i TV’n. Fra Danmark meldes det at de unge dropper Danmarks Radio. Det er samme tendens. Monolittiske mediekorporasjoner tiltrekker ikke.

Men innenfra er Makten suveren og ser ikke noe problem. NRK mener kulturministerens kritikk mot yr.no er et angrep på ytringsfriheten!

Det de ikke vil erkjenne er hva Mathiassen beskriver:

…. standpunkter forsvinner når de ikke har sterke forsvarere.

Bakgrunnen var en samtale mellom Mathiassen og en ung førstegangsvelger. Han ville gjerne stemme på et parti som var mot full sykelønn fra dag én. Han trodde Høyre sto for en slik politik, og i det minste FrP, og ble skuffet og forundret over å høre at av alle partiene er det kun Venstre som vil innføre karensdag og redusert sykelønn.

Også NHO har tilpasset seg.

NHO inngikk en avtale med LO om at lønnstagerne skulle skjermes mot egenandel, karensdag eller andre økonomiske tap ved sykdom på selv en dag. Dermed ble standpuktet tyngre å forsvare for de politiske partiene og forsvant ut av partiprogrammene.

Også NHO overtok «pose og sekk»-mentaliteten. Hvem skal da forsvare at dette både økonomisk og politisk er en umulighet i det lange løp?

Før valget så vi hvordan økonomiprofessor Karen Helene Ulltveit-Moe og et knippe idrettssstjerner sto frem og advarte mot en blåblå regjering. Det er bare sosialdemokratene som kan styre.

Vi hadde en kamp om systemskifte uten at de blåblå vedsto seg kampen. Derfor søker Ap konstant omkamp og pressen forsøker å delegitimere regjeringen, hvilket er noe ganske annet enn kritikk.

NHO ber om skattelettelser, men uten å gå løs på systemet. Dermed blir skattelettelsen nok et «greier du den tar du den» og lar seg ikke skille fra andre organisasjoner som ber om støtte og mer penger.

NHO vil ha mer til skole, men skal det ha noen virkning må man tørre å erkjenne at forskjeller er kommet for å bli. Hvordan skal vi forhindre at mange faller helt utenfor? Det er spørsmålet, ikke «utjevning».

I et rikt samfunn vil private, med penger og noen ganger idealisme som drivkraft, finne nye løsninger.

Det vil være de som skiller klinten fra hveten.

Falskheten ved dagens system er slagordet om at alle skal med, i betydningen: folk fra hele verden kan komme til Norge, og det er plass til alle, både kulturelt og økonomisk.

Dette er en stor løgn, noe asylsøkere med oppholdstillatelse raskt oppdager når de blir sittende på vent i mottak.

VG gjorde en enquête og det var forbausende mange oppegående mennesker som vansmektet.

Jeg ytret i en intern utveksling et fromt ønske om at den syriske kokken som hadde lært seg norsk og ikke ville ta imot tilbud om svart arbeid måtte få muligheten til å jobbe. Hvorpå min kollega svarer at hans utsikter ødelegges av et system som nekter å skille klinten fra hveten.

Det norske systemet ignorerer eller later som det ikke finnes forskjeller. Derfor er prosessen med bosetting blitt forstoppet. Både kvantitativt og kvalitativt klarere ikke kommunene mer.

Men i stedet for å erkjenne det velger asyllobbyen å kjøre på: det er kommunene det er noe feil med.

Et system som nekter å diffrensiere, nekter å skille klinten fra hveten, og forveksler det med diskriminering, vil i løpet av et stykke tid bryte sammen og bli erstattet av noe annet.

Dette «noe annet» kan være kaos, lovløse tilstander, men mest sannsynlig i et samfunn med så mange ressurssterke som Norge, en eller annen form for amerikanisering.

Slik vil sosialdemokratiet ha produsert sitt motstykke, det man minst ønsket og var mest imot.

Et lærestykke som historien er full av. (Men vi tror historien ikke gjelder oss.)

 

 

Les også

-
-
-
-
-

Les også