Sakset/Fra hofta

Politikkdirektør Mari Sundli Tveit i NHO under en pressekonferanse i Oslo den 6. januar 2020. Foto: Vidar Ruud / NTB.

Fremskrittspartiets skepsis til å bruke statlige milliardbeløp til å finansiere norsk satsning på fangst og lagring av CO2 er en alvorlig strek i regningen for de delene av norsk næringsliv som ivrer etter å få et sugerør inn i statskassen.

Nå går Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) hardt ut i et moraliserende forsøk på å få Frp inn i folden. Karbonfangst og -lagring, som består i å hente CO2 fra stedene hvor den produseres og pumpe den inn under havbunnen, er angivelig så viktig at det skal være hevet over vanlige politiske prosesser.

NTB skriver:

– Det er ikke denne saken vi skal ha politisk spill om, sier NHOs politikkdirektør Mari Sundli Tveit.

Hun ber nå politikerne på Stortinget ta ansvar og sikre flertall for prestisjeprosjektet, som kalles «Langskip» og kan få en prislapp på over 25 milliarder kroner hvis det realiseres fullt ut.

Arbeiderpartiet har ikke signalisert noen vilje til å komme regjeringen til unnsetning når regjeringens budsjettpartner Frp ikke stiller opp for det klimaindustrielle komplekset.

Tveit oppfordrer Frp inntrengende til å skifte mening i saken:

– Vi i NHO skulle ønske at Frp, som et parti som er opptatt av industriutvikling, ser det langsiktige potensialet i å satse på dette nå, sier politikkdirektøren.

– Det handler om å kombinere verdiskapning og industriutvikling med klima- og energiomstillingen. Det er Norge helt nødt til å gjøre. Vi har ikke tid til å somle.

NHO har et dobbelt troverdighetsproblem i saken.

For det første ber Tveit for sin syke mor. Det er virksomhetene i hennes organisasjon som vil tjene på det hvis staten spar opp 25 milliarder til prosjektet. Dessuten driver hun selv et politisk spill, så hvordan kan hun formane politikere til å avstå fra det samme?

For det andre skurrer det fælt både når Tveit fremstiller prosjektet som noe industrielt, og når hun gir inntrykk av at dette er et tog vi for all del ikke må miste.

Det finnes nemlig ingen andre forretningsmessige insentiver til slike prosjekter enn finansiering fra offentlige myndigheter. NHO tar altså til orde for mer statsindustri.

Særlig presserende kan de heller ikke sies å være selv om man ser på saken fra et klimasynspunkt.

Offisielle dokumenter antyder at Langskip-prosjektet tar mål av seg til å lagre en til fem millioner tonn CO2 pr. år. Men Norges samlede utslipp er på flere titalls millioner tonn, og de globale utslippene på 30–40 milliarder tonn.

Det er altså i størrelsesorden en titusendedel av verdens utslipp som Norges regjering vil stappe ned under havbrunnen for å bidra til å forhindre en tenkt apokalypse, forøvrig uten noen garantier for at gassen ikke vil lekke ut derfra.

Man kan bare konstatere at det er fryktelig vanskelig å gjøre noe med karbondioksydnivået i atmosfæren uten å avvikle menneskelig aktivitet eller menneskeheten som sådan. Regjeringen innser da også at Norge ikke vil nå «klimamålene» for 2030.

NTB skriver:

Norge har satt seg som mål å kutte utslippene av klimagasser med 50–55 prosent fra 1990-nivå innen 2030.

Men nye framskrivninger i forslaget til statsbudsjett for 2021, som NTB har fått tilgang til, viser at utslippene med dagens politikk kun ligger an til å gå ned med 20,8 prosent. I absolutte tall er det snakk om en reduksjon fra 51,5 millioner tonn klimagasser i 1990 til 40,8 millioner tonn i 2030.

Norge vil dermed bli avhengig av såkalte fleksible mekanismer for å gjøre opp for seg.

«Gjøre opp for seg» – underforstått for sine synder – men overfor hvem? Overfor EUs system for kvotehandel.

Den religiøse gløden viser ingen tegn til å avta i EU:

EUs samlede utslipp bør reduseres med 60 prosent innen 2030 sammenlignet med nivåene i 1990, har EU-parlamentet stemt gjennom.

– Jeg føler meg euforisk. Dette er den beste dagen jeg har hatt i parlamentet, både for min egen del, men også for klimaet, sier svenske Jytte Guteland, som er ansvarlig for forslaget, til nyhetsbyrået TT.

I det etterkristne Norge er prosjekter som Langskip en erstatning for kirkebyggingen i tidligere århundrer.

Både karbonfangst og kirkebygging kan naturligvis generere økonomisk liv. Kirkene bidro imidlertid til å styrke befolkningen både kulturelt og moralsk. Langskip ville snarere bli et monument, av den ikke særlig vakre typen, over samtidens singulære kombinasjon av innbilskhet og manglende realisme.

 

Lær alt om klimasaken og hysteriet rundt den. Kjøp Kents bok her!