Kommentar

Andreas Halse og Mina Finstad Berg i Sosialistisk Ungdom (SU) reiser i gårsdagens Dagbladet en problemstilling som dukker opp med jevne mellomrom: Bør ordningen med examen philosophicum, gjerne omtalt som ex.phil., altså de forberedende prøvene i blant annet filosofi ved universitetene, avvikles og eventuelt erstattes av noe nytt og bedre?

De to SU-lederne mener ja, og anfører essensielt to ting i favør av sitt standpunkt: Universitetene frekventeres i dag av store deler av befolkningen, dermed blir det unødig elitistisk å insistere på at alle skal være nødt til å gjøre filosofiske «dypdykk» for å kunne skaffe seg noen helt kurante yrkesutdannelser. Angivelig er det også noe akterutseilt over det artikkelforfatterne kaller gamle dannelsesidealer.

Den første delen av deres begrunnelse har mye for seg. Med masseuniversitetene er det blitt vanskelig å opprettholde elitistiske standarder. Men burde ikke disse standardene opprettholdes et eller annet sted i et land som vel har visse ambisjoner om å kunne kalle seg en kulturnasjon?

Halse og Finstad Berg erkjenner at det er en fordel om studenter flest får et innblikk i vitenskapelig tankemåte.

Men mon tro om ikke den aller beste måten, som altså ikke trenger å være obligatorisk for alle, er rett og slett å studere de tekstene som gjennom tidenes løp har utgjort ryggraden i denne tankemåten?

I disse dager utgis den norsk-amerikanske økonomen Thorstein Veblens klassiker «The Leisure Class» (1899) på norsk. Det er en god ting. Vi lever på mange måter i en brytningstid, også økonomisk, og det er neppe mye som er nyttigere i slike tider enn å løfte blikket, skue både fremover og bakover, og se om det er noen gamle tanker som kan være nyttige for oss i dag.

Ikke sånn å forstå at Veblen skal leses som Bibelen, men ved å lese denne og andre udødelige tekster på området – hva enten de er skrevet av Smith, Ricardo, Keynes, pave Leo XIII eller (hvorfor ikke) Marx – setter vi oss i stand til å følge en rekke forskjellige resonnementer, til å se dem i lys av sin egen tid og vår tid, se hvor de tok feil og hvor de hadde rett, og kanskje til å se dagens problemer på en litt annen måte enn de vi blir servert til daglig.

Prinsippet gjør seg naturligvis også gjeldende i andre disipliner enn økonomi. Alle grener av erkjennelsens prosjekt er interessante i så måte, og så vel den gamle som den nye filosofihistorien, sistnevnte med sin oppsplitting i spesialdisipliner, kan være instruktive å følge i sin trinnvise utvikling av ideer.

Ikke fordi man skal gripe fatt i en av disse ideene og rope halleluja, eller forlange at andre skal gjøre det, men fordi man ved å se hvordan ideene avløser hverandre vil oppdage at vi aldri finner frem til den endelige sannheten som løser alle problemer, og at ideenes kontinuerlige og fremfor alt frie utveksling er det beste vi har. Det er en form for samtale som er vår sivilisasjon i et nøtteskall. Et ytringsansvar godt som noe.

SU-ledernes hovedtanke kan likevel være god. Erstatt gjerne et mer eller mindre fungerende ex.phil., som de færreste får noe ut av, med noe annet. Men samtidig burde det opprettes et norsk eliteuniversitet, kanskje som en gren av det i Oslo, hvor de mest motiverte studentene kan fortsette å bryne seg på originaltekster av de store tenkerne. Det er ikke bra om det bare er gamlinger og spesielt interesserte som leser dem. Avisen Il Sole 24 Ore, som er Italias motstykke til Financial Times, finner det nettopp i disse vanskelige tider passende å publisere billigutgaver for sine lesere av de forfatterne som Halse og Finstad Berg vil la de unge slippe å lese. Det er ikke uten grunn.

Dette liberal arts-dannelsesidealet – som ex.phil. i praksis bare har vært en antydning til – passer opplagt ikke for alle, men en befolkning som helt har glemt sin Herodot, Aristoteles, Augustin, Spinoza, Hume, Gibbon etc., er en fattigere befolkning – og mer manipulerbar. Hvis vi billedlig talt legger bøkene vi har arvet etter de store tenkerne oppå hverandre, har vi lettere for å se over de tankemessige murene.