Jeg var meget ung og hadde alt lagt meg for kvelden på rommet mitt i 2. etasje, det vi kalte loftet. Fra stuen hørtes radiostemmer. Brått meldte et nyhetsinnslag at det hadde skjedd et attentat i Dallas, Texas, mot den amerikanske presidenten. Jeg minnes hvordan uhyggen omsluttet min mor og meg: Tenk, John F Kennedy var blitt skutt og (som vi senere fikk vite) drept!

Det er et halvt århundre siden nå. Jeg visste det ikke da, men samme dag døde også to forfattere som jeg flere år senere lærte å kjenne og sette pris på: Clive Staples (bedre kjent som bare CS) Lewis og Aldous Huxley. Jeg vil minnes alle tre på 50-årsdagen for deres død. Det var store forskjeller mellom dem, naturligvis, men enkelte likheter også som vi etter hvert skal komme frem til.

President Kennedy var så utvilsomt den mest kjente av de tre, og det er ingen overdrivelse å si at all viraken omkring hans plutselige og voldelige død fullstendig overskygget medieomtalen av de to andre og langt mer fredelige dødsfallene. Fordi han er så berømt, skal jeg forsøke å si mindre om ham enn om Lewis og Huxley. I stedet vil jeg legge vekt på sider ved Kennedys virke og adferd som kanskje ikke var blant de viktigste for hans presidentskap eller som del av den generelle politiske arven han etterlot seg, men som likevel kan inneholde poenger.

Det er mulig at påstanden mer reflekterer min egen alder enn objektive vurderinger, men John Fitzgerald (Jack blant venner) Kennedy var på mange måter den første moderne amerikanske presidenten. Ikke minst så man dette reflektert gjennom hans evne til ta seg godt ut i det nye mediet som nå (altså i 1960 da nominasjonene og valgkampen mellom demokraten Kennedy og republikaneren Nixon, visepresidenten under den utgående president Eisenhower, gikk for fullt) var blitt landsdekkende, nemlig fjernsynet. Kennedy likte seg og så langt bedre ut på TV enn Nixon gjorde. Sistnevnte fremstod ikke bare som keitet når det sterke kameralyset ble slått på, men han presterte til og med å være ikke helt glattbarbert under det som ble ansett som den avgjørende debatten. Kennedy vant mediekampen med overlegen margin og selve valget så knapt som mulig.

Seieren kom mot en del odds. Særlig var det sensasjonelt at en katolikk nå for første gang skulle bli nasjonens leder; slikt er vanskelig å forstå i dag, men slik var stereotypiene den gang. Dessuten var senatoren fra Massaschusetts svært ung, han var født i 1917 og følgelig bare 43 år da han ble valgt til president.

Kennedys korte tid i presidentolen (januar 1961 til han ble skutt i 1963) var preget av en rekke farlige episoder og konfliktområder: Utplasseringen av sovjetiske atomraketter på Cuba, den mislykkede invasjonen som følge av dette (”Bay of Pigs”), den begynnende eskaleringen av Vietnamkrigen, byggingen av muren i Berlin, fremveksten av borgerrettsbevegelsen i USA og endelig romfartskappløpet; hvem av Sovjetunionen og USA ville komme først til månen? Flere av dem fortsatte å plage amerikansk politikk også etter hans død

Hvert av disse temaene er så stort at det er like godt å la alt ligge, ellers blir det ingen tid igjen denne gangen heller (som tidligere ved dødsfallene) til å si noe om Lewis og Huxley, og det var jo så absolutt ikke meningen. Noen av problemene (i dag ville man sagt ”utfordringene,” men på 60-tallet var et problem fremdeles et problem) ble arvet av Lyndon B Johnson, konkurrenten fra Texas som Kennedy hadde valgt som sin ”running mate” for å sikre støtte i sørstatene, da han overtok som president etter drapet i Dallas. De vokste ham etter hvert over hodet og førte til at Johnson ikke søkte gjenvalg i 1968.

Ville 60-tallets mangehånde politiske problemer blitt bedre håndtert om Kennedy ikke var blitt revet bort da det skjedde, ville han maktet å unngå elendigheten med en stadig blodigere Vietnam-krig og rase- og andre motsetninger på hjemmeplan? Kanskje, ingen kan vite det. Men jeg kan ikke dy meg for i sammenhengen å fortelle vandrehistorien om Nixons drøm som han hadde i den urolige tiden mens Watergate-skandalen raste som verst, men før han hadde besluttet å trekke seg. Den ytterst bekymrede Nixon så i sin febersøvn den aller største av amerikanske presidenter, selve Abraham Lincoln, åpenbare seg for ham i et syn og spurte den sagnomsuste forgjengeren hva han skulle gjøre for å bli mer populær blant folk. ”Ta en tur i teateret,” var svaret (kort forklaring for dem som synes fortellingen ble i overkant poengløs: Lincoln ble selv skutt og drept under et teaterbesøk).

Det er godt mulig at Kennedys helteglorie ikke ville holdt seg om han hadde fått leve, om det hadde vært han og ikke Johnson som hadde måttet slite med alle problemene både ute og hjemme. Tiåret VAR særdeles turbulent og stilte store krav til sine ledere, krav som ikke alltid ble innfridd, kan man trygt si.

I den forbindelsen kan det være rimelig å avslutte omtalen av mordofferet fra Dealey Plaza, Dallas med noen ord om to andre elementer ved Kennedys livsførsel og karakter som mediene stort sett holdt tyst om på den tiden, men som i dag neppe hadde forblitt ukommentert i samme grad: hans helse og omgangen med kvinner.

I tillegg til betydelige ryggproblemer som i alle fall delvis var forårsaket av en gammel krigsskade, problemer som var kjent i offentligheten, ”renslige” og ”ærerike” som de var, hadde Kennedy også kompliserte endokrinologiske problemer med svikt av både binyrer og skjoldbruskkjertel. Dette kan ha vært forårsaket av en autoimmun sykdom eller det kan ha hatt andre årsaker, men uansett nødvendiggjorde det betydelig medisinering med blant annet ulike hormoner. Kanskje – eller kanskje ikke, heller ikke dette kan noen vite sikkert – var denne medisineringen en medvirkende årsak til Kennedys særdeles aktive forhold til en rekke kvinner både før og etter presidentvalget i 1960; Marilyn Monroe var bare en av flere. Overdreven tilførsel av steroidhormoner kan også øke libido, i særdeleshet hvis mannlige kjønnshormoner er blant dem. Medisinske så vel som farmakologiske forhold har påvirket historien før, og vi vil aldri få kunnskap om hvordan helsesituasjonen ville påvirket presidentskapet dersom Kennedy hadde fått fullføre sine politiske og andre prosjekter.  Kulene i Dallas ”cut the story short,” og USAs 35te president gikk over i historien som en av dem med best ettermæle.

De to andre personene i overskriften var en knapp generasjon eldre enn Kennedy; Huxley var født i 1894 og Lewis i 1898. La oss ta dem i kronologisk rekkefølge.

Aldous Huxley ble født inn i en av de fineste familiene i engelsk akademia og viste seg tidlig å passe godt inn i rekken av intellektuelle med samme etternavn. Han var svaksynt og av den grunn uaktuell som soldat i første verdenskrig, men hadde nok uansett neppe blitt krigsdeltager; han var livet gjennom en aktiv og hardtskrivende pasifist.

Det var imidlertid noe annet enn hans pasifistiske skrifter som gjorde Huxley til en av de mest respekterte forfatterne i samtiden, nemlig publiseringen i 1932 av den gjennomført dystopiske romanen ”Brave New World,” en av forrige århundres aller mest berømte titler (tyvlånt fra en Shakespeare-setning, men slikt har en forfatter lov til) og en som oppnådde også generisk berømmelse. Handlingen finner sted i London i det 26. århundre der vitenskapelige nyvinninger har sett til at både menneskeskapt og annen ulykke er et historisk, tilbakelagt fenomen. Nye reproduksjons- og andre teknologier, både av molekylær type (droger; spesielt er middelet ”soma” populært blant folk) og byggende på psykologisk manipulasjon (der betinging av god, gammeldags Pavlov-type er hovedprinsippet), har skapt en utopi fylt med promiskuøs sex og kjemisk mediert glede. Klassiske menneskelige aktiviteter og institusjoner som familie, kunst, vitenskap, litteratur, religion og filosofi er for lengst passé. Hedonisme har erstattet menneskelighet. Nytelsen er der rett nok til fulle, men uten en erfaringsbakgrunn av sorg og elendighet å vurderes mot fremstår den som tom og meningsløs. Lykke er blitt ”lykke.”

På slutten av 30-tallet flyttet Huxley til USA, nærmere bestemt til Los Angeles i California, for å unnslippe den store krigen han så komme. Han ble der til sin død. Forsøkene på å samarbeide med filmindustrien i Hollywood ble ingen suksess. Da han skulle skrive noe for en film om ”Alice in Wonderland,” avviste Walt Disney produktet med begrunnelsen: ”Jeg forstår bare tredje hvert ord som står der!”

I stedet fortsatte Huxley sin vanlige forfattervirksomhet, men denne endret seg i samklang med det nye livet han førte. Interessen for mystikk av både indisk og vestlig type og for parapsykologi vokste seg sterk og komplementerte hans gamle interessefelt: politikk, vitenskap, filosofi og etikk. Dessuten begynte han å eksperimentere flittig med sentralstimulerende stoffer (særlig meskalin og LSD) som han mente åpnet opp en ny og kosmisk livsforståelse. Et resultat av dette var boken ”The Doors of Perception” (”Erkjennelsens porter” på norsk) fra 1954. At den senere musikkgruppen ”The Doors” tok sitt navn fra denne tittelen, viser at han også på denne tiden skapte litteratur som hadde innflytelse på både samtidens tankeklima og ettertiden, skjønt intet fra hans senere produksjon kom opp mot ”Brave New World” i så henseende.

Aldous Huxley døde av strupekreft. Hans siste ord til hustruen (Laura Huxley beskrev hendelsesforløpet i biografien ”This Timeless Moment”) ble skriblet på et papir: ”LSD, 100 microgram, intramuscular.” Han fikk det, og et par timer etterpå en ny dose. Så var han borte.

Også CS Lewis skrev (blant mye annet) litteratur i det vi i dag ville kalle fantasy-genren, men av en helt annen type enn Huxley: Mens sistnevnte skapte en ironisk dystopi som advarer mot en bestemt samfunnsutvikling, brakte Lewis fortryllelsen, magien, tilbake i fantasiverdenen han skapte, til glede for både barn og voksne. Men det hadde skjedd mange omveltninger i livet hans før han kom så langt, så la oss ta historien fra begynnelsen.

I likhet med John F Kennedy ble også Lewis kalt ”Jack,” men av en sær grunn: Da Clive var bare fire år gammel, ble hunden hans, ”Jacksie,” overkjørt og drept. Den lille gutten forlangte etterpå hardnakket å bli tiltalt med hundens navn noe de voksne til sist måtte gå med på. Kallenavnet ble til ”Jacks” som et første kompromiss og siden til ”Jack.” Som eldre gutt var han fortsatt opptatt av dyr, særlig påkledde sådanne, han leste historier om dem og begynte etter hvert selv å skrive om fantastiske dyr som levde i sine egne, helt spesielle verdener. Han var selvfølgelig en lesehest, kanskje er ”nerd” det rette moderne ordet. Spesielt opptatt var han av den nordiske naturen og dens legender og fabler samt, i forlengelsen av dette, av Richard Wagners kunstverden og musikk.

I 1916 fikk unge Lewis et stipend for å studere ved Oxford. Året etter meldte han seg imidlertid frivillig til fronten. Han hadde som ire kunnet slippe unna krigsdeltagelse, men valgte annerledes. På 19-årsdagen ble han kastet inn i slaget ved Somme, neppe den mest gledesfylte present en ung mann av den generasjonen kunne få.

Lewis overlevde Somme og hele første verdenskrig selv om han ble såret under slaget ved Arras. En av hans beste venner, landsmannen  Edward ”Paddy” Moore, falt derimot. Selv var Lewis plaget av depresjoner under inntrykket av all elendigheten. Han ble til sist dimittert etter at krigen var slutt, i desember 1918.

Den unge krigsveteranen oppfylte nå sin del av den gjensidige pakten han og Paddy hadde sluttet i skyttergravene, nemlig å ta seg av den annens familie hvis den ene av dem skulle falle. Han, som hadde mistet sin egen mor i unge år, flyttet inn hos Paddys mor og sørget for henne helt til hun døde i 1951. Det var et underlig forhold, og i litteraturen om CS Lewis mer enn spekuleres det i at de også delte seng i tillegg til bord og hus, men så var nå engang hans verden ikke av det vanligste slaget, heller ikke på dette området.

Etter avsluttet krig tok han opp igjen sine studier av antikke språk og engelsk, av filosofi og historie og bestod sine eksamener med utmerkede karakterer. Han begynte som lærer ved Magdalen College i Oxford og holdt på med dette i nærmere 30 år før han ble den første professor i middelalder- og renessanselitteratur ved Universitetet i Cambridge. Samtidig utviklet han seg til å bli en svært aktiv og produktiv forfatter. I denne prosessen så vel som allment sosialt spilte det litterære selskapet ”The Inklings” en stor rolle, der også den senere så berømte JR Tolkien var medlem. Blant Lewis’ best kjente bøker fra universitetstiden er ”Mere Christianity” (”Se det i øynene” på norsk) der han redegjør for hvorfor vanlig, gammeldags, anglikansk kristendom holder mål mot all kritikken som kan rettes mot den. Grunnene til at han valgte å vende tilbake til troen etter flere tiårs skepsis og avstandtagen fra både kirke og kristendom forklarte han enda mer direkte i den selvbiografiske ”Surprised by Joy.” Det hører med til historien at hans høyt elskede ekte viv Joy Gresham, en amerikansk-jødisk intellektuell som han giftet seg med i 1955, men som døde av benkreft få år etter, ikke var del av noe tittelordspill; bekjentskapet med henne kom etter at boken var skrevet.

Det var likevel en annen del av forfatterskapet enn den åpent kristen-apologetiske som til sist skulle skaffe ham beundrere i milliontall, om enn først etter hans død. På 50-tallet begynte han å skrive på Narnia-serien som etter hvert kom til å bestå av sju bind, og som siden både som bok og i ulike filmversjoner har begeistret nye generasjoner barn i alle aldre. Serien beskriver en alternativ, fantastisk verden som en søskenflokk kommer inn i ved en tilfeldighet, en verden som inneholder alle etikkens dilemmaer kledd i spenningsromanens drakt. Et mangfold av elementer fra greskromersk, keltisk, nordisk og annen mytologi og eventyr er sydd sammen til en frodig fortelling, men først og fremst fremstår Narnia-beretningene som et kondensat av kristendommen henlagt til en fantasiverden.

CS Lewis døde av nyresvikt samme dag som Huxley og Kennedy. Om lite ble skrevet om Huxley, ble enda mindre skrevet om Lewis i dagene etterpå. Men han var en av dem som brakte magien tilbake til folks liv, som gav lenge etterlengtet spenning og ånd til dem som finner at den rent materialistiske verden er et sørgelig kjedelig sted. Det har vist seg å være ganske mange.

CG Jung skrev i sin tid om synkronisitet, at tilsynelatende ubeslektede begivenheter kunne opptre samtidig reflekterende en sammenheng som ikke var kausal, men som likevel var meningsfull. Jeg tror ikke Kennedys, Huxleys og Lewis’ død skal betraktes under en slik synsvinkel, men jeg vet jo ikke. I det minste gav samtidigheten meg et påskudd for å trekke frem disse tre skjebnene enda en gang, og det er da i alle fall noe. Kanskje har det gledet noen, kanskje har det gitt støtet til nye tanker.

Ikke overraskende har også andre før meg påpekt den påfallende samtidigheten; det er bare sjelden man lykkes i å være den første til å løfte frem en intellektuell pussighet. Peter Kreeft skrev i 1982 ”Between Heaven and Hell: A Dialog Somewhere Beyond Death with John F. Kennedy, C. S. Lewis & Aldous Huxley” der han gjengir en fiktiv samtale mellom dem i skjærsilden om troens natur. Boken stiller opp mot hverandre Kennedys moderne kristendom, Lewis’ tradisjonelle samme og Huxleys orientaliserte eller mystiske tro. Jeg har ikke lest boken og kommer heller ikke til å gjøre det, ikke nødvendigvis fordi jeg tror den er dårlig, men livet er for kort og bøkene for mange. Religiøs litteratur er ikke slikt jeg bruker tid på.

Tre dager etter skuddene i Dallas, altså 25. november, ble Kennedy begravet på Arlington æreskirkegård i Washington i nærvær av representanter fra over 90 land og til millioners sorg. Samme dag deltok 900 politikolleger og 600 andre i konstabel J. D. Tippits begravelse i Dallas. Han var blitt skutt av Lee Harvey Oswald 45 minutter etter mordet på Kennedy. Det var for dette drapet Oswald først ble arrestert for siden å bli anklaget for også å ha skutt presidenten. Samme dag ble også Oswald selv gravlagt, i Fort Worth, Texas, etter at han dagen før var blitt skutt av nattklubbeieren Jack Ruby. Til stede i begravelsen var Oswalds mor, bror, kone og barn.

Det må ha vært en helt uvanlig stusslig stund. Ikke alle sammenfall i tid fortjener oppmerksomhet. Om mordere skriver jeg helst ikke.