Nobelprisvinneren i litteratur Mario Vargas Llosa er aktuell med en ny bok, med tittelen «El héroe discreto». Corriere della Seras Madrid-korrespondent har i den forbindelse tatt en prat med den peruvianske forfatteren, som ikke har høye tanker hverken om den gamle verden eller dens intellektuelle.

Vargas Llosa, utenfor boligen Deres i Madrid er det hauger av søppel pga. streik. Døren inn til boligen Deres er armert fordi De frykter innbrudd. Nå for tiden ligner vel Europa mer på Sør-Amerika enn på den velstandsoasen vi var vant til.

«Det er sant. Europa er blitt latinamerikanisert, og det rare er at Latin-Amerika er blitt europeisert. En gang kjempet peruvianere, colombianere og mellomamerikanere for å komme hit og jobbe. Nå er det svært mange europeere, i første rekke spanjoler, som søker en bedre fremtid på den sydlige halvkule.»

Er Europas gullalder over?

«Nei, Europa vil ikke dø. Verdensdelen er solid, den vil klare seg og gå videre. Endel skremmende profetier savner grunnlag. Det er klart at man ikke vil vende tilbake til livet man hadde, også fordi vi pleide å leve over evne. Men en drastisk redimensjonering av forventningene vil være nok, samt, dessverre, betaling av en kjemperegning for de feilene som er begått.»

Hvilke feil?

«Europa har satt sine egne ideer til side for å ta i bruk søramerikanske oppskrifter. Populisme, korrupsjon, sløsing, en kynisk holding til politikken: alt dette er karakteristisk for underutviklede land, ikke desto mindre har disse tingene gjort seg gjeldende i mange europeiske land. Ikke alle, heldigvis. Rettskafne land som f.eks. Tyskland har ikke lidd under krisen.»

Hvorfor gikk det slik?

«Jeg tror det er et kulturelt problem. Det å bruke mer enn man tjener er en uansvarlighet som følger av populismen, som dertil innebærer at fremtiden ofres til fordel for øyeblikket. Heller enn å lete etter årsaker i verden utenfor, ville Europa gjøre klokt i å forstå hvordan det selv har skapt sykdommen som nå har kvelertak. Det er ikke gratis å sette seg i gjeld på fullstendig uansvarlig vis.»

I andre tider ville kanskje de intellektuelle ha oppnådd å bli lyttet til?

«Av og til er det best at de holder kjeft. Tenk bare på det de sa under den kalde krigen. De forsvarte det mest uhyrlige, regimer som begikk historiens verste grusomheter, Stalin og Mao. Og det var ikke de intellektuelle på laveste nivå, men snarere på meget høyt nivå.»

I Deres Nobel-tale snakket De ikke om at kulturen ble politisert, men at den ble gjort til underholdning.

«Banalitetene har bidratt mye til krisen. Hvis kulturen bare er underholdning, mister den evnen til å vekke den kritiske ånden. I den tomheten finner kynismen sin plass. Hvis hele verden stjeler, er det ingen som føler seg som en tyv. Hvis alle er korrupte, oppfatter ingen seg selv om korrupt. Frie samfunn har behov for en kritisk ånd, for personer som tror forandringer til det bedre er mulige, og som anstrenger seg for å oppnå dem.»

De er i ferd med å motta El Mundos 12. internasjonale journalistpris. Men også journalistikken er i krise.

«Om avisene vil leve eller dø avhenger av oss selv, det bestemmes ikke av noen naturlov. Problemet er en økende etterspørsel etter sladder og lettsindighet som det er vanskelig å motstå hvis konkurs er alternativet. Selv de mest seriøse mediene har åpnet spaltene for tull og tøys. Det virker kanskje som en bagatellmessig synd, men den gjør stor skade, for hvis folk blir sløve, mister de antistoffene mot korrupsjonen, og så ender kjeltringene opp med å bli sympatiske.»

Man tar seg i å lure på hva slags dom Vargas Llosa ville ha felt over Norge.

 

Vargas Llosa: «L’Europa tradita dagli intellettuali – È minacciata da banalità e cinismo»