22/7

På den tiden da undertegnedes førstefødte var i ferd med å gå over fra brystmelk til kjøkkenpreparert mat som hovednæringskilde, var barn og foreldre programmessig på besøk hos barnelegen for å se at alt gikk som det skulle. På spørsmål om vi hadde begynt å blande inn most kjøtt i barnegrøten fra tid til annen, lød svaret: ja, selvsagt. Og søvnløsheten til tross var ikke den sarkastiske oppfølgingsreplikken langt unna: Selv veganer er vel ikke så ideologiske at de ikke gir ungene sine et variert kosthold, skjøt en av oss fra hofta.

Der tar dere dessverre feil, lød barnelegens kommentar. År om annet skjedde det angivelig at noen småtasser døde av underernæring fordi foreldrene trodde at deres vegetarideologi hadde svaret på alle spørsmål. Forblindet av sin tro på egne ideers fortreffelighet, kunne de være ute av stand til å innse at et slapt og apatisk barn nesten uten muskler var i livsfare. Under spesialiseringen i pediatri hadde hun fått innprentet at vegetarianerforeldre var en potensiell risikofaktor for barnet.

Episoden rant meg i hu da jeg leste Erna Solbergs kronikk Å se de usynlige i Aftenposten den 30. oktober. Statsministeren uttrykte der sin bekymring for økt radikalisering, både islamistisk og høyreekstrem sådan. Hennes svar på det var en slags blanding av utopi og bekymringssamtaler: å sørge for at unge ikke faller utenfor samfunnet, og å oppdage dem som er i fare for å gjøre det med sikte på å holde dem borte fra farlig påvirkning i voldelig retning.

Et av problemene med denne tilnærmingen, er at den er litt som å stenge igjen stalldøra etter at hesten er rømt. Eller, om man vil, som å gjøre en peptalk med et barn av veganer som fikk varige mén av underernæring i sin første barndom.

For Over-Norge har i lang tid vært ute av stand til å se hvilken skade det allerede har påført. Og det til tross for at det ikke mangler data som burde åpne øynene. Fire av ti ungdomsskoleelever antas å få behov for psykiatrisk behandling i løpet av livet. Det mentale og økonomiske handicapet forbundet med ikke å ha ressurssterke foreldre, er større enn før. Hærskarer av unge mennesker får aldri startet et normalt liv med jobb, familie og egen bolig. Samtidig kan de bevitne andre som lever i luksus, eller andre mindre privilegerte som får tjenester de selv ikke nyter godt av.

Dette er skjedd i en periode som var vitne til en høyst ulykksalig kombinasjon: Idet vi på vårt eget veganvis begynte å kaste vrak på ting som familie, nasjon, tradisjon og autoritet, ble Norge vertsland for mange mennesker som på sin egen måte hadde beholdt alle disse tingene. At denne kontrasten kan få mange til å føle et tap, bærer bevegelser som English Defence League franske Génération Identitaire bud om – fenomener vi ikke har fordi vi er færre mennesker, mindre selvhevdende og har større velstand.

Den ulykksalige kombinasjonen bærer uansett kimen i seg til innfødt radikalisering, og i lys av forskjellene mellom Norge og de to folkerike landene, kan den vanskelig unngå å bli individuell. Dette er det fint lite Erna Solberg eller andre kan gjøre noe med. Luftige planer for å unngå at unge faller fra i skolen, vil ikke spille noen rolle fra eller til. Vi hadde tapere før også, men de kunne fortsatt være glade i nabolaget eller landet sitt. Hvor enkelt er det i dag? Den som brydde seg for tredve år siden, vil i dag ha flyttet. Solberg etterlyser et samfunn hvor alle bryr seg om hverandre. Hvor har hun oppholdt seg de siste årene? Hun skal se de usynlige, men ser ikke engang de synlige, for hun er ikke der hvor de er.

Den cocktailen av pengedyrkelse og multikulturell ideologi som har kjennetegnet de siste tiårene, er en åndelig vegandiett som har avstedkommet åndelige mangelsykdommer. I 2. Mosebok blir Moses forbannet idet han ser at folket har brutt det første bud – Du skal ikke ha andre guder enn meg – ved å danse rundt gullkalven. Men det var i det minste et folk som sammen kunne komme på bedre tanker. Hos oss danser både nye og gamle borgere, og de har ikke tenkt å slutte med det.

Så mangelsykdommene kommer ikke til å la seg trylle bort. Vi kan bare håpe at de kureres i løpet av historiens gang. Det snakkes mye om ekstremisme, men hva er denne cocktailen om ikke nettopp ekstrem og med ekstreme utslag? Så ekstremisme, og du høster ekstremisme.

Statsministeren advarer mot et nytt 22. juli. Det kan komme hvis vi ikke lykkes med å bekjempe radikaliseringen, sier hun. Men det vil altså bli nåla i en veldig stor høystakk vi må lete etter, faktisk betydelige segmenter av den norske befolkningen. Det blir ingen enkel oppgave. Vi skal oppdage den neste lasermannen eller malmøskytten blant titusener av kandidater.

Metoden vil fort bli overvåkning. Signaturen Mohamed reagerte her forleden på Hannes spørsmål om det ikke ville ha vært bedre av den forrige regjeringen å prioritere islamister fremfor høyreekstremister, som om 22. juli allerede var glemt. Men lærdommen fra den saken er jo at ABB ikke kunne ha blitt oppdaget ved overvåkning. Med mindre, selvsagt, man skulle ha overvåket og fotfulgt 24/7 enhver som hadde uttrykt sympati for NDL. Men det ville ha vært en uoverkommelig oppgave. Og om man gjør det i dag, vil den neste terroristen ta sine forholdsregler.

Spørsmålet betydde selvsagt ikke at det ikke er grunn til å frykte innfødt radikalisering. Det er det, fremfor alt fordi lite tyder på at den kursen som nærer radikaliseringen vil bli lagt vesentlig om. Vi som skriver her hadde reflektert over den faren også før 22. juli (men vi hadde ikke forestilt oss noe så infernalsk som Utøya).

Så er det at man står igjen med det strategiske veivalget. Skal Norge forbli et slags ikke helt ugjenkjennelig Norge, eller skal vi etterstrebe å bli en dårlig kopi av USA? Det siste trenger ikke bli noe dårlig samfunn for de to mest ressursterke tredjedelene. Men hvis vi velger det siste, velger vi også et økt konfliktnivå med sammenstøt mellom folkegrupper – hvor gruppenes mest privilegerte medlemmer formodentlig kan beskue det hele på trygg avstand. Det virker oppriktig talt en smule unødvendig.

Hvis det valget dertil foretas uten at befolkningen hverken er konsultert eller informert, kanskje stemplet eller latterliggjort for sine innvendinger også, er det ikke uten videre gitt at personene som får merke følgene på kroppen, vil nære noen større takknemlighet hverken overfor omgivelsene eller Over-Norge. Kanskje vil de bebreide seg selv også. Veien bort fra den mentale helsen blir kort.