Det er dukket opp et nytt fenomen: anklager om misbruk av fakta eller uttalelser, sogar kunst i feil øyemed. Som i tilfellet med den dansk-palestinske dikter Yahya Hassan. Flere aviser klager over at hans dikt blir misbrukt for politisk tvilsomme formål.

Hassans dikt har fått voldsom oppmerksomhet. Han leggger ikke fingrene i mellom i sin karakteristikk av hverken islam eller innvandrere fra Midtøsten. Siden Hassan selv ikke «fortryder», angrer, rettes kritikken mot de som politisk «bruker» diktene. Det er misbruk, sies det. Men hvem kan avgjøre hva som er bruk og misbruk? Uwe Max Jensen og Helle Merete Brix skriver i et innlegg i Politiken:

Det er ikke for meget sagt, at Yahya Hassans klare tale om islam har hensat venstrefløj, multikulturalister og almindelige dannede mennesker i en tilstand af panik, og øvelsen har siden gået ud på at give det indtryk, at Hassan kritiserer aspekter af islam eller generelt er religionskritisk.

Måske kan vi ved siden af den såkaldte racismeparagraf få en supplerende paragraf: Paragraf 266x, der handler om digtmisbrug?

At ateisten Hassan er religionskritisk i bredere forstand synes oplagt, men det eneste, digteren indtil videre har sagt om kristendommen, er, at den er ’harmløs’.

Også litterat og anmelder på Weekendavisen, Lars Bukdahl, og Hassans digterkollega Thomas Boberg har givet udtryk for deres frygt for, at Yahya Hassans islamkritiske debat- og digterstemme kan misbruges af folk med de forkerte intentioner (læs ’højrefløjen’).

Og i sin anmeldelse af Yahya Hassans debutdigtsamling istemmer Politikens anmelder Lillian Munk Rösing det samme bekymrede kor, når hun skriver:

»Der er en enorm kraft i Yahya Hassans vrede stemme. Den kraft bør ikke misbruges af journalister, der reducerer digtene til debatindlæg, eller politikere, der sætter dem i fremmedfjendtlighedens tjeneste.«

Måske kan vi ved siden af den såkaldte racismeparagraf få en supplerende paragraf: Paragraf 266x, der handler om digtmisbrug? Man kan udvide den, så den også omfatter de, der lægger noget grimt i forståelsen af et billede eller stykke musik.

Også i norsk debatt har vi sett tendenser til at man forsøker å parkere kritikk ved å hevde at den er misbruk av en sak. Tidligere leder av Det mosaiske trossamfunn, Anne Sender, skrev et innlegg på verdidebatt.no om Gode og mindre gode venner, der hun tar for seg konservative kristnes «bruk» av antisemittisme. Når dette innlegget skilte seg ut er det fordi temaet antisemittisme er spesielt sensitivt.

Det finnes kristne miljøer som utnytter antisemittismen til å underbygge egne standpunkter i politikken. Det oppleves som om vi jøder misbrukes, og tillegges holdninger og roller vi ikke vil ha.

Det er selvsagt helt ok å kritisere andres vurderingsevne, men Sender later som om det finnes en objektiv målestokk og at det er hun som representerer den. Når hun ikke nevner at hennes side i like høy grad «bruker» og «misbruker» antisemittisme, ikke minst til å bortforklare den, er det noe annet som dukker frem: Et ønske om å stanse «misbruket», kanskje med sanksjoner?

Foreløpig kommer anklagen som misbruk i en klagende, beklagende tone, men den har et anstrøk av at dette er et misbruk av ytringsfriheten. Disse menneskene respekterer ikke sakens fakta eller det korrekte saksforhold. Ville det så ikke være riktig å korrigere dem på en eller annen måte?