For at et samfunn skal fungere, må noen personer utøve autoritet, de må få lov til å håndheve ulike regler som ligger til grunn for hvordan vi skal opptre. Dette er ikke minst viktig i sosialiseringen av barn og ungdommer. Barn må oppleve at regler er til for å følges, at det får konsekvenser dersom de brytes. Men hvordan skal vi da tolke en samtid som er villig til å straffeforfølge lærere som gjør nettopp det; forsøker å lære barna at de skal gjøre som de får beskjed om?

Avisen Øyposten kunne for en tid siden melde at aktor i Stavanger tingrett ikke fikk medhold i en sak mot en lærer i Finnøy kommune. Det interessante her er ikke at aktor ikke fikk medhold, men at aktor i det hele tatt valgte å straffeforfølge den aktuelle læreren, for dette er en historie som viser et samfunns avmakt i møte med dem som vil utfordre felleskapet, en historie om et samfunn som svikter grunnmuren; oppdragelsen og dannelsen.

En lærer er dømt til to – to! – års prøvetid for å ha lagt hånd på en elev, eller som retten skriver; « for å ha løftet en elev opp fra bakken ved å holde han oppe i luften noen sekunder.»

Eleven var på vei fra skolegården og over til barnehagen, og det hadde han ikke lov til. Læreren ville markere at nok var nok, og i retten innrømmet han de faktiske forholdene. Han hadde løftet barnet opp i luften noen sekunder.

Dette forholdet, at læreren fant det nødvendig å markere overfor eleven at nok var nok (det var åpenbart ikke første gang), mente aktor at burde straffeforfølges. Ja, aktor la ned påstand om betinget fengsel i 21 dager, med prøvetid på to år.

For å ha løftet opp en elev fra bakken….

Aktor hevdet at dette var en legemsfornærmelse som var uprovosert og som ble begått mot en forsvarsløs person. Aktor hevdet også at eleven skal ha fått blåmerker på overarmene, men det fant ikke retten bevist. Retten mente derfor at handlingen bare er i voldsbegrepets nederste sjikt, og at straffen blir deretter.

Denne saken gir oss grunn å stille mange spørsmål. Vi kan lure på hvor store ressurser politi og aktorat er i besittelse av, når de kan avse tid og penger på slike saker, men vi bør også stille mer fundamentale spørsmål, som et samfunns evne til å overleve, dersom autoritetspersoner skal behandles på denne måten. For har aktoratet et øyeblikk tenkt over at denne måten å opptre på til syvende og sist også rammer deres egen posisjon? Er det grunn til å tro at mennesker som vil straffeforfølge en lærer for å ha gjort jobben sin, og som blir forstått av aktoratet, vil opptre på en annen måte den dagen det er en annen autoritetsperson enn en lærer det gjelder?

Hva gjør det med oss som samfunn at vi tillater at autoriteten på en slik måte blir latterliggjort og ødelagt?