Den økende populariteten til Marine Le Pen, som tar mål av seg til å kjempe om presidentembedet også ved neste korsvei, dreier seg ikke bare om at etablerte partier har lett for å miste oppslutning i dårlige tider, for slik å gi rom for protestbevegelser.

Le Pens kritikk av EU er riktignok nådeløs, men hennes suksess dreier seg også om at hun har evnen til å treffe en nerve hos folk. Hun tilbyr et alternativ til maktesløsheten som kan vekke håp. Hvem andre i Frankrike er det som med troverdighet er i stand til å henvende seg til vanlige mennesker på noe i nærheten av denne måten?

Om Le Pen skal holdes utenfor Elyséepalasset, må de andre henge i. For hun kommer neppe til å falle for eget grep. Hun er milevidt fra den vilt overdrevne kapitalismekritikken – beslektet med antisemittismen – som gjerne kjennetegner fascistbevegelser, og selv om hun anklager elitene for løgn, erkjenner hun at de har demokratisk legitimitet, og hun er ikke ute etter et hevnoppgjør.

Ta den nasjonale makten tilbake fra EU, sier hun, og la folkene få igjen sin selvbestemmelsesrett. Det spørs nok om hun ikke spiller på lag med historien.