Stipendiat ved Universitetet i Oslo, Lene Auestad, sier i et intervju med forskning.no at ytringsfriheten er for stor. Hun mener hatretorikken er blitt verre etter 22/7, og argumenterer for at det er de som merker fordommene som skal avgjøre hvor grensen går.

Intervjuet er en lang argumentasjon for sensur fra en akademiker.

Det er ifølge Auestad en feiloppfatning at ytringsfriheten skal være en fundamental rett. Når den kolliderer med andre rettigheter bør den vike.

Diskusjonen om hatytringer her i Norge er i stor grad preget av at ytringsfrihet er en fundamental rett.

– Det er slående i hvor liten grad man tar hensyn til andre rettigheter, slik som at alle har rett på beskyttelse mot diskriminering, sier stipendiat Lene Auestad ved Universitetet i Oslo.

Hun har studert fordommer som fenomen, hvorfor de oppstår og hvordan de opptrer i samfunnet, blant annet forholdet mellom ytringsfrihet og hatytringer. Auestad mener ytringsfriheten i alt for stor grad har fått forrang i norsk debatt om temaet.

– Det er noe selvmotsigende i å påpeke at man har en fundamental rett til å krenke andres fundamentale rettigheter, sier hun.

Man skulle tro at hatytringene ville bli sjeldnere etter 22/7, men så er ikke tilfelle, mener Auestad. Hun har sett det motsatte: det er ekstremistene som boltrer seg.

– Eksplisitte hatytringer er blitt mye tydeligere i norsk debatt de siste årene. Det virker som om flere med ekstreme ytringer kommer til orde i den offentlige debatten enn tidligere, sier hun.

Auestad mener høyreekstreme har fått lov å innta en offerrolle. Fra denne posisjonen krever de tilsvarsrett, noe mediene gir dem.

Fordi offentlighet er ensbetende med legitimitet, får de ekstreme meninger et sanksjonsstempel. Dermed styrkes fordommene, mener stipendiaten.

Hun synes utviklingen er skremmende.

– Ved å tillate hatytringer flyttes normene for hva som er greit å si. Det kan føre til økte fordommer, sier hun.

Det snakkes om å ta et oppgjør med feiloppfatninger, men det er ikke lett for fordommene sitter i det emosjonelle. De er ikke tilgjengelige med rasjonelle argument. Folk med fordommer er nærmest uforbederlige. Det eneste man kan gjøre er å holde dem nede, synes hun å mene.

Fjordman er handy å ha for å illustrere poenget:

Mangelen på rasjonalitet i fordommer gjør at Auestad har liten tro på at «trollet vil sprekke bare det kommer frem i solen», slik mange som forsvarer en debatt med rom for ekstreme ytringer hevder.

– Det er litt naivt. Vi kan ta Fjordmann som eksempel, fordi han er en av de mest profilerte. Til en viss grad kan fordommer korrigeres, men jeg har liten tro på at han vil endre sine synspunkter bare han møtes med andre rasjonelle argumenter, sier Auestad.

Man må spørre seg om de «faktisk konsekvenser» av ytringer, mener Auestad. Hva hun mener med «faktisk» er ikke umiddelbart klart. Man kan ikke måle eller veie konsekvenser av ytringer.

Auestad oppfordrer de som forsvarer retten til å komme med ekstreme synspunkter i offentlig debatt om å stille seg ett spørsmål: Hva er det faktiske resultatet av dette synspunktet?

– Hvis målet er en mer åpen debatt, kan jeg ikke se at det har skjedd. Det er blitt økt ytringsfrihet for ekstremister, ja, men kommer egentlig flere til orde? Har for eksempel minoritetsgruppene fått en tydeligere stemme? Jeg synes ikke det ser slik ut, sier hun.

Syllogismen, dvs rekken av premisser, fører frem til en logisk konklusjon: det må innføres sensur.

Auestad kaller det «føringer».

Auestad tror det med fordel kunne vært lagt strengere føringer på hva slags ytringer som tillates i den offentlige debatten.

– Risikerer man ikke da å kneble debatten?

– Jeg har problemer med å se at den blir kneblet. Jeg kan ikke helt se problemet med at man skal holde seg saklig i en debatt og unngå diskriminerende ytringer.

Auestad vil ikke kalle det sensur. Hvis folk ikke kan være saklig er det ikke sensur hvis de utestenges. Men hva er saklig og hva er diskrimimering?

Det er det ikke de med makt som skal bestemme. De har ikke Auestad tillit til. De kjenner ikke hvor skoen trykker. Hun synes å mene at det der de som føler diskrimineringen som skal bestemme ytringsfrihetens grenser.

– Denne eliten som gis definisjonsmakten har trolig ikke de samme forståelsene av diskriminering som andre har. Det kan for øvrig også være en forklaring på hvorfor man er så opptatt av å hegne om ytringsfriheten, sier Auestad.

Auestad blir ullen. Men det er liten tvil om hvem «de andre» er. Hun greier å frakjenne myndighetspersoner integritet. Fordi de ikke tilhører bestemte grupper – skal vi gjette på ut fra hudfarge og tro? – kan de ikke heller ikke forstå hva som er diskriminerende. At disse gruppene heller ikke nødvendgvis har en slik integritet, streifer henne ikke. Saken koker ned til noe som er farlig nær rasisme.

Det snakkes om at nivået i skolen er synkende. Hva skal man kalle dette nivået?

http://www.forskning.no/artikler/2013/september/366734