Kommentar

En nylig tildragelse ved Sogn videregående skole i Oslo har fått mindre oppmerksomhet enn den fortjener, og selve hendelsen – såvel som fraværet av oppmerksomhet omkring den – sier mye om det besværlige offentlige samkvemmet i det nye Norge.

En elev ved skolen, som er av de største i Oslo og har et høyt antall elever med minoritetsbakgrunn, trodde at en tegning læreren hadde tegnet på tavlen forestilte Muhammed, og ble provosert. Tegningen forestilte egentlig Jesus, men til tross for at misforståelsen ble oppklart mellom lærer og elev, hadde den rukket å spre seg til andre elever.

Det oppstod en uheldig dynamikk hvor flere elever ble sinte, og noen samlet disse sinte til en gruppe. Rektor innkalte til et oppklaringsmøte med læreren og elevene, men læreren trakk seg da hele 50 elever møtte opp. I dagene som fulgte var læreren borte fra skolen. Blant elevene som følte seg krenket av ryktene, er Rahma Ibrahim – også titulert «elevmekler». Hun sier at hun i ettertid er fornøyd med avklaringen fra skoleledelsen, som håper at de vil være gjennom «prosessen» i løpet av to uker.

Saken er knapt omtalt av andre enn NRK Østlandssendingen, og viser for gudene vet hvilken gang at distriktskontorene driver våknere, ærligere og bedre journalistikk enn NRK sentralt. Men som så mange ganger før gir ikke kinkige saker gjenlyd. Det blir for vanskelig å gå ordentlig inn i den delikate materien, og det man ville ha funnet for ubehagelig å formidle.

Det er synd, for saken avføder en rekke spørsmål og refleksjoner.

En umiddelbar observasjon er at Muhammed kan brukes som katalysator for et kollektivt sinne som man må gripe fatt i for å unngå at situasjonen degenererer. For den som husker et TV-opptak for noen år siden av en muslimsk unggutt som reagerte svært hissig på et rykte om at noen hadde kalt Muhammed en drittsekk, er det ikke vanskelig å forestille seg lignende scener.

Situasjonen er litt som den danske karikaturstriden, om enn i miniatyr. Den gangen reagerte Danmarks statsminister fullstendig avvisende på krenkede muslimers reaksjoner, mens vi i Norge endte opp med en offentlig ydmykelse av redaktør Vebjørn Selbekk i regjeringsbygget – fremfor femten imamer.

Rektor ved Sogn videregående fant det altså nødvendig å holde et møte med elever som mener de har all rett til å bli sure og utagerende bare ved tanken på at noen tegner Muhammed, selv om ingen rent faktisk hadde tegnet Muhammed.

Men hva ble sagt på det møtet?

At lignende episoder ikke skulle gjenta seg, dvs. at ingen lærere heretter skulle tegne noe som kunne få en sløv elev til å tro at tegningen forestiller Muhammed? Eller at hissigpropper som reagerer på ingenting værsågod har å mestre sitt ubegrunnede sinne og ikke være en pest og en plage for sine omgivelser? Og forøvrig finne seg i at det er legitimt å tegne Muhammed i Norge, hvor Koranen ikke er en rettskilde? Kan man si noe slikt til femti unge og hissige muslimer uten politibeskyttelse?

Så lenge dette ikke er offentlig avklart, er det all grunn til å tro at lærere med muslimske elever tar hintet: Det er nok best å passe seg. Selv om en tegning av Muhammed på tavlen kan tenkes å være et aldeles utmerket didaktisk hjelpemiddel, slik gode lærere til enhver tid har illustrert alt mulig slags lærestoff med egne tegninger.

Tausheten omkring det hele er meget skadelig, og minner litt om mafiaens omertà. Ingen snakker, men alle innretter seg. Og med dette fraværet av søkelys på og diskusjon om det inntrufne, har vi tatt enda et skritt i retning av å gjøre muslimers tabuer til våre tabuer.