Tirsdag 5. februar ble Lars Hedegaard forsøkt myrdet i sin bolig på Frederiksberg. Av en mann utkledt som et dansk postbud. Av uforklarlige, nærmest mirakuløse grunner lyktes han ikke.

Søndag 17. mars ble han karaktermyrdet av Martin Krasnik i DR2s flagship-debattprogram Deadline.

Krasnik bedyrer flere ganger at attentatet var forferdelig. At det var et angrep på ytringsfriheten.

Men så går han løs på Hedegaard og vil bevise at attentatet var et resultat av Hedegaards meninger. Hvor mye er fordømmelsen så verdt?

Ikke bare det, Krasnik vil også ved indisier – dvs. et selektivt utvalg av Hedegaardds uttalelser og en ytterlige tilspissing av dem, presse Hedegaard til å innrømme at han egentlig mener at danskene må forsvare seg voldelig. Når Hedegaard ikke vil gå med på at det er det han har sagt konkluderer Krasnik på hans vegne: – Det er jo det du sier!

På samme måte vil han presse Hedegaard til å tallfeste hvor mange av Danmarks 300.000 muslimer han anser for fiender.

Krasnik later som om dette er undersøkende journalistikk. I virkeligheten er det en rettergang, og ikke en fair rettergang, men en skueprosess.

Danmarks Radio benytter sin makt og sine ressurser til å stille en mann som nesten er blitt drept på grunn av sine meninger i tiltaleboksen, og forsøker å henge ham i hans egne uttalelser.

Det de overser er at dette foregår for åpen skjerm. Seerne kan selv avgjøre hva der foregår.  Et betydelig antall er i stand til det. Hvordan vil de reagere? Med indignasjon selvsagt.

Så er det den andre gruppen som mener at Hedegaard selv har skylden for at han nesten ble drept. For dem vil Krasniks «forhør» og «dokumentasjon» bekrefte deres overbevisning om at det er Hedegaard som er farlig.

Hva kalles dette? Det kalles polarisering.

Danmarks Radio går inn i en situasjon der en kjent samfunnskritiker er forsøkt drept. På møtet på Christiansborg torsdag 21. februar var alle partier enige om at attentatet var et angrep på ytringsfriheten. Nå har Danmarks Radio funnet på å gjøre Hedegaard til skurken i hans eget drama.

De har gjort det på snedig vis, ved å sende innsmigrende eposter til Hedegaard hvor Krasnik bedyrer hvor høyt han verdsetter Hedegaards arbeid.

Når Hedegaard så stiller i studio kjører Krasnik kniven i ham.

At en slik beskrivelse ikke er overdrevet er eksemplet Sion Vises Protokoller et bevis på.

Krasnik forsøker hele tiden først å bevise at Hedegaard er ekstremist, ved å hente ut sitater og sette dem inn i sine egne syllogismer, dvs bygge opp en logisk rekke som han later som er Hedegaards, men i virkeligheten er Kraniks. Når han har formulert dem og slynget dem i ansiktet på Hedegaard kan han moblisere en voldsom indignasjon over hvor grov Hedegaard er. Den intetanede eller forutinntatte seer vil dele Krasniks indignasjon. Uh hvor grim den mannen er!

Men alle som har fulgt Hedegaard og debatten i Danmark ser/leser hva som foregår og forstår at dette er et nøye utstudert renkespill, for å kompromittere Hedegaard med hans egne og andres ord.

Når Krasnik ikke får Hedegaard til å gå over streken, henter han frem Sion Vises Protokoller og spør om ikke boken I krigens hus som Hedegaard skrev sammen med Helle Merete Brix og Torben S. Hansen i 2005 har noe av samme karakter.

Dette var et grovt feilgrep av Krasnik. Her avslørte både han og redaksjonen seg. Å sammenligne en godt dokumentert samfunnskritisk bok med det verste falsum i verdenshistorien som har en meget mørk bakgrunn – det fulgte pogromer og jødeforfølgelser i dens kjølvann, er avslørende. Det avslører flere ting om Deadline-redaksjonen og Krasnik: først og fremst at de er helt uten hemninger. Ved å trekke inn Sion Vises Protokoller spiller de det antisemittiske kortet, de spiller Holocaust-kortet, det mest knusende av alle,  for å ramme, ikke bare Hedegaard, men også de to andre forfatterne, og selve samfunnsdebatten.

Kun en redaksjon som er forblindet av et ønske om å ta Hedegaard kan begå slike dumheter. Med Sion Vises Protokoller viste Danmarks Radio at det egentlig er samfunnsdebatten de rammer.

De viser at de vil ha debatten slik de selv ønsker. Hvis noen har en annen versjon går de etter strupen. Om det så skal være med Sion Vises Protokoller, dvs. Holocaust. Det er en kynisme som er vanskelig å fatte når den kommer fra en samfunnsintitusjon som DR.

Som Krasnik og resten av det offentlige Danmark utmerket godt vet førte boken til at Trykkefrihedsselskabet ble opprettet. Dansk P.E.N ville nemlig ikke ha Hedegaard som medlem p.g.a. boken som de fant hatefull.

Mye vann har rent i havet siden den gang. Trykkefrihedsselskabet har påtatt seg oppgaven med å forsvare det frie ord. Når muslimer forsøker å innskrenke ytringsfriheten med trusler og drap, er det uunngåelig at både de og islam kommer i søkelyset.  De mest profilerte kritikerne lever i dag med beskyttelse døgnet rundt. I Europa. Hedegaard har valgt å stå frem. Han har ledet TF og opptrådt på TV og i avisene. Han har vært synlig og gitt islam-kritikken et ansikt. En gang sa han noe dumt, da han ga et juleintervju. Det har mediene hengt seg opp i.

Hvis mediene ville kritisere ham for det har de full anledning til det. Men det er ikke slik saken er dekket. Den er gjort til et våpen mot Hedegaard. Han ble frikjent i Høyesterett.

Etter attentatet var det vanskelig å fortsette langs samme galej. Enkelte kommentatorer begikk overtramp, men i det store og hele forsto man at trusselen ikke kom fra Hedegaard.

Inntil Deadline og Danmarks Radio bestemte seg for å bruke sine ressurser og tillit i befolkningen til å henge Hedegaard offentlig.

Dermed stiller Danmark Radio seg på angripernes side, de som vil innskrenke det frie ord ved å angripe dem som benytter det.

Deadline og Danmarks Radio kan ikke  gjør noe med at det finnes en annen logikk enn den som Krasnik forsøkte seg på.

Den springer ut av de harde fakta: hvem det er som dreper, hvem det er som truer, hvem er det som relativiserer og bagatelliserer truslene.

Som en overrumplet Hedegaard utbrøt midt i hardkjøret: -Det er da meg som er forsøkt drept.

Angrep er det beste forsvar

Danmarks Radio har bestemt at angrep er det beste forsvar. Hedegaard hadde fått mye sympati etter attentatet. Hvordan kunne man pille fjærene av ham? Kun ved å slå under beltestedet, ved å overrumple ham med sitater, brokker av artikler for tre år tilbake, ved å hente frem mostandskamp, forræderstemplet og Sion Vises Protokoller. En dødelig cocktail. Krasnik serverte den, lot som den var brygget av Hedegaard og ba ham drikke den for åpen scene.

Hedegaard avviste den. Han ble tatt på sengen, men han er ikke totalt bortreist. Den fomling og nøling han viste i situasjonen var bare adekvat og høyst menneskelig. Krasnik skulle avsløre at Hedegaard er en ulv, men Hedegaard viste seg som høyst normal. Ethvert menneske ville stotret i en slik situasjon.

Høyt spill

Danmarks Radio spiller et høyt spill. De kan ikke ha forstått fallhøyden. Danmarks offentlige kringkaster har vist seg som en fiende av det frie ord.

Man bruker hemningsløst ord fra annen verdenskrig for å ramme motstandere. Dansker, landsmenn, man ikke liker behandles ikke som opponenter, men som fiender. Det var det Krasniks intervju overbevisende demonstrerer. Det var hard core ned til benet hva dette handler om: Hedegaard er en fiende som skal tas. Alle midler er tillatt.

At man gyver løs på to andre kjente samfunnskritikere, at man rammer en kritisk offentlighet, akademisk frihet, respekt for saklighet og kilder, synes ikke å affisere. Ei heller at man omgjør kampen mot nazismen til et billig politisk våpen.

Et vesentlig skille i et demokrati er at politiske motstandere behandler hverandre som om det var en kappestrid, en konkurranse, ikke en krig.

Hedegaard har påpekt at Europa og Danmark har fått en stor befolkningsgruppe som behandler motstandere som fiender, som i en krig.

Danmarks Radio har lagt seg på samme linje: de behandler også Hedegaard som en fiende, hvor alle midler er tillatt.

Dette skjer noen uker etter at Hedegaard er forsøkt drept.

Det tar litt tid å la dette synke inn.

Angrepet kom ikke fra en ytterkant, det kom fre sentrum, fra maktens bastion. Det er ingen overdrivelse å si at dette var det andre attentatet på Hedegaard.