Hva er det som gjør at Jorge Mario Bergoglio er den rette denne gang, men ikke var det i 2005 da Joseph Ratzinger ble valgt, spurte BBCs reporter. – Den hellige ånd var virksom, svarte kirkens representant.

Det var et svar som gjorde BBC-reporteren stum. Det lå utenfor hans domene.

Nettopp denne avgrensning gjør journalistikken fattig. Den ikke bare mangler språk for det hellige, den nekter også å forholde seg til det og det er et langt større problem.

Å skille mellom det temporære og det evige burde være elementært. Men journalister er seg ikke bevisst at de inntar en posisjon som er uforenlig med kirkens oppgave, dvs. de kritiserer kirken for noe den ikke kan være og later som om det er kirken det er noe galt med.

Den katolske kirke får høre at den er akterut sin samtid, sånn ca 200 år visstnok. I Norge er dette opplest og vedtatt. Selv kommentatorene NRK og pressen henter inn, som skal ha kunnskap om eller være sympatisk innstilt, slår uten videre fast at kirken ligger etter sin tid. Som om det bare finnes én måte å være med tiden på. Hvis man ikke abonnerer på de rådende oppfatninger er man reaksjonær.

Det er både en sannhet og en løgn i dette. For verden har gått fremover i anerkjennelse av individets rettigheter og ukrenkelighet. Men samtidig er dette også en avgud, hvis man tror det å bekjenne seg til disse rettighetene automatisk garanterer at de praktiseres og respekteres.

For selv de beste forsetter kan bli til det motsatte. Dette vet kirken mye om, den har opplevd det på kroppen.

Den har i sitt mandat å være lojal mot noe som ikke tilhører det dennesidige, og dette blikket gjør kirken i stand til å måle samtiden med en annen målestokk.

Det er kirkens oppgave, at mennesket ikke skal gå fortapt. Man kan miste sin sjel til verden.

Jesu virker begynner med at Djevelen tar ham med til et berg og viser ham all verdens herlighet. Alt dette kan han bli herre over. Men Jesus avviser det. Hans rike er ikke av denne verden.

Kirken vil derfor alltid leve i en spenning i forhold til «verden». Paven skal forvalte noen sannheter som ikke handler om å mene det riktige.

Verden er ikke bare én ting. Det å være menneske er ingen enkel sak.

Denne dobbeltbunn i tilværelsen er det kirken representerer og den ville svikte seg selv om den ikke holdt fast i det som er 2000 års historie. Det er ikke et budskap som kan revideres etter samtidens behov.

Disse enkle innlysende sannheter ville det være en fordel om norske journalister akspterte.

Pave Frans I virket tynget av ansvaret. Det var ikke lett med hjerte han på tok seg oppgaven. Man blir ikke pave anno 2013 for maktens skyld.

Bak all kritikken av den katolske kirken ligger en ambivalens: den katolske kirke representerer tradisjonen. En ubrutt rekke. Den er like skrøpelig som menneskeheten, men den rommer også mye stort. Mye som har vært stort i det stille.

Paven Frans I må si det ubehagelige. Han må ta til motmæle når dagens politiske meninger strider mot Bibelens ord, hvilket han har gjort i spørsmål om homofilt ekteskap.

Kanskje noe av fascinasjonen for pavevalget og kirken skyldes ritualet, historien, det storslagne sceneriet. En vestlig verden som har revet alle hierarkier flokkes til en kirke som har bevart hierarkiene.

I dette ligger det også en form for avguderi. For de ytre hierarkiene betyr lite. Det er de indre hierarkiene som betyr noe: ærbødigheten for Gud, for at noe er større enn en, at en skal lyde Gud mer enn mennesker. Det som før kaltes samvittighet.

Det er denne sammenheng som har gått tapt i det norske samfunn. Erkjennelsen av at de ti budene man lærte på skolen – utenat – og de få salmeversene faktisk hadde en betydning langt ut over pugging. De ga en resonansbunn inn i noe metafysisk, som er Europas indre historie, fra Aristoteles til kjetternes Europa, og dette tankens, ideenes og kjetternes Europa har i bunnen den største kjetteren av dem alle: Kristus.

Denne forbindelsen mellom samvittighet og tankefrihet er forunderlig. Overmåte forunderlig, men sann.

I en tid da den norske kirke har kastet det meste over bord, har den katolske stått sterkere fast. Kanskje kirken ikke er etter sin samtid, men utgjør et reservoar, et korrektiv. At kirken skal være bremsekloss. Som det står skrevet: dere er jordens salt, men hva hvis saltet mister sin kraft?