Kommentar

15. juni 2011 fattet Stortinget et vedtak om endringer i statsborgerloven og i Lov om introduksjonsordning og norskopplæring for nyankomne innvandrere, omtalt som introduksjonsloven.

Denne sistnevnte lovens paragraf 17 fastslår at den som har fått oppholdstillatelse, har rett og plikt til deltakelse i opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Ordningen trer i kraft etter 1. september 2013, og i mellomtiden utvikles prøver og kursmateriell.

Den 28. november 2012 kunne VG opplyse at inkluderingsminister Inga Marthe Thorkildsen ikke hadde til hensikt stille noe krav om bestått norskprøve. Vel så oppsiktsvekkende var det kanskje at testen i samfunnskunnskap er ment å holdes på et språk som utlendingen forstår fra før, altså uten at vedkommende trenger å ha skaffet seg norskkunnskaper først, noe som prompte ble kritisert av Human Rights Service (HRS) og FrP.

Siden ble det tyst om saken inntil Senterpartiet nylig kom på banen, men i mellomtiden har forvaltningen, som ikke skal gjenvelges, ikke ligget på latsiden.

Kunnskapsdepartementets fagorgan for kompetansepolitikk, med det ikke helt selvforklarende navnet Vox, har ansvar for utvikling ikke bare av prøvene, men også av studiemateriellet til de 50 timer lange kursene, som skal gi «informasjon om Norge og om rettigheter, muligheter og plikter i det norske samfunnet».

Dersom prøvene skal avholdes på ymse fremmedspråk, må naturligvis også kursene gjennomføres på de samme språkene. Eksempeloppgaver i samfunnskunnskap er da også allerede blitt lagt ut på nettet på språkene norsk, engelsk, arabisk, somali og tigrinja, som tales i Etiopia og Eritrea – alle sammen språk som er med i utprøvingen av ordningen, som i 2012 fant sted ved et tjuetalls institusjoner.

Alt dette har selvsagt en kostnad for det offentlige. Hvor stor kostnad, kan man begynne å danne seg et bilde av ved å gå inn på nettsidene for offentlige anbud, hvor man blant annet kan lese at Vox nå har til hensikt å oversette nettsidene i samfunnskunnskap til ytterligere seks språk, et arbeid hvis totalverdi er estimert til 600.000 kroner. Altså hundre tusen pr. språk, hvilket innebærer at oversettelsene av til sammen tretten språk hittil må ha kostet langt over en million.

Med mindre man vil ha det samme kursmateriellet, de samme eksempeloppgavene og de samme prøvene i all evighet, er det lett å tenke seg at det offentlige med dette pådrar seg permanente utgifter til oppdatering og vedlikehold. Men dette risikerer jo å bli en dråpe i havet sammenlignet med utgiftene til de menneskelige ressursene som skal administrere kursene. For med mindre undervisningen skal være ett hundre prosent nettbasert, vil det også behøves lærerkrefter over hele landet – som må beherske språket til kursdeltagerne. Og disse lærerne må kurses.

Konturene avtegner seg altså av en permanent, offentlig finansiert interessegruppe av innvandrere som kurser andre innvandrere på sitt eget språk, blant annet om det norske samfunnets «muligheter». Og fra før har vi utgiftene til tolker, som nå selv i en mellomstor distriktskommune kan koste millionbeløp pr. år, og i praksis innebærer at innvandrere ikke trenger å bruke norsk i sin nødvendigste kontakt med det offentlige.

Lyder dette som en oppskrift på god integrering?

Lovtekstene er for så vidt ikke så ille, men djevelen ligger som kjent i detaljene. Saksområdet er imidlertid altfor viktig til å overlates forvaltningen, og det er ennå ikke for sent å gripe inn politisk med sikte på å forhindre at denne introduksjonsordningen vil bli et langt steg i feil retning.