Kommentar

Når noe stort skjer mobiliseres noen ekstra sanser og man kan merke at noe passerer. Det gjelder å fange det før det forsvinner, fordi den komprimerte tiden som en dramatisk hendelse er, forteller oss noe viktig om vår tid.

Menneskene merker at dramaet i Algerie forteller dem noe, men hva er budskapet? Det har journalister snakket nonstop om i flere døgn. De har ikke så mye å si, og etter en stund blir man trett.

Man blir trett hvis man går og går og aldri kommer til døren.

Mer enn noen gang er det dypere fortellinger, de underliggende strømningene som vi savner. Journalister vil gjerne være de som spør og andre skal svare. For å stille disse dypere spørsmålene må man ha tak i hva det handler om, bare da kan man gjøre seg håp om å begynne å nøste. Hvis journalister rygger tilbake og ikke vil nærme seg disse spørsmålene blir deres konstante oppdatering til mas og støy.

Premiss

Vi kan konstatere noe som ligger helt i dagen: Det er ikke vi som bestemmer når noe skal skje. Terrorisme tydeliggjør at andre har initiativet. Det bryter inn i vår hverdag, ødelegger verdier, menneskeliv, også for samfunn langt unna.

Denne «oppkoblingen» til noe som befinner seg langt unna, forstyrrer oss, det er en annen type oppkobling enn å kunne dra hvor som helst i verden. Det er en kollisjon med noe fiendtlig. Noen vil oss vondt.

In Amenas-operasjonen perforer en ring av selvtillit. Vi tror fortsatt ikke at terror kan ramme oss. Vi er i vår egen verden ikke «involvert», slik vi ser det. Derfor blir «vi», eller de som snakker på vegne av oss, stadig overrasket.

– Hvorfor kunne de ikke tatt de franske gislene og latt de andre gå? var det en journalist som spurte. Tilsynelatende harmløst, han stilte jo bare et naivt spørsmål. Logisk nok på ett plan: Norge deltar ikke i krigen i Mali. (Vi har faktisk uttalt støtte til den, noe neppe terroristene har fått med seg.) Vi blir involvert fordi Statoil er et transnasjonalt selskap, som er en av tre partnere ved gassanlegget. Og gassanlegget var et primærmål, med sin store verdi og utenlandske arbeidere.

Sivilisatorisk plan

Men vi er også involvert på et dypere, på en sivilisatorisk plan. De som er våre motstandere og åpent sier det, befatter vi oss ikke med. Den lange strømmen av terror fra 90-årene og frem til i dag, ikke ti, men snart tyve år. Læringskurven er slak.

Da må man huske: Man velger ikke sine fiender. Det er fienden som velger oss.

Da terroristene stormet In Amenas sa en algerisk arbeider: – Jeg er algerisk muslim.

Han fikk til svar at han kunne ta det med ro. Det var korsfarerne de var ute etter.

Statoil-ansatte vil neppe oppfatte seg hverken som korsfarere eller vantro. Men det gjør de andre, de med våpen.

Så hvordan håndterer det offisielle Norge denne trusselen som nå har fått et høyst konkret uttrykk? Så langt spriker forklaringene i alle retninger.

Respons

USA ble totalt forandret etter 9/11, det har vi hørt lite om. Skuespilleren Rupert Everett ble intervjuet på BBCs Hardtalk, han var del av en swinging scene i New York. Kokain, parties, celebrities galore. Men han sa at alt stanset 9/11, og ikke bare stanset. Folk ble annerledes. Den forandringen har vi hørt lite om. USA etter 9/11 handler om mer enn kriger og the Patriot Act. Det handler om en mentalitetsendring.

Det offisielle Norge svarte med rosetog på 22/7, men hvordan vil det svare på In Amenas?

At man blir oppfattet som noe man selv mener man ikke er, er åpenbart vanskelig å forsone seg med. Men det gjør man: nordmenn er blant korsfarernasjonene. Det hjelper neppe å forsikre Mokhtar Belmokhtar om at det er vi ikke.

Tog

Dramatiske hendelser kan tjene som øyeåpnere. Vi må forsøke å få foten i stigbøylen, å ri hesten, ellers blir vi tilskuere til våre egne liv. Vi blir stående igjen på perrongen, og toget dundrer av gårde.

Vi har møysommelig bygget opp et verdensbilde som sier at det som skjer der ute ikke gjelder oss. Hvis man benekter at vi er involvert som borgere og samfunn, har man lett for å legge skylden på andre: det er f.eks USAs egen skyld at de havner i konflikter. Konfliktene som USA har havnet i med den islamske verden handler om at USA velger «pistol», at de ikke forstår kulturer, og ikke forstår dialog. Selvforherligelsen og nasjonalismen ligger snublende nær.

Denne projisering av skyld på andre utspilles også innenfor landets grenser. For det er også noen som oppfører seg som amerikanere eller israelere her til lands. De antagoniserer forhold mellom grupper, og lager skyttergraver og fronter. Det var ikke tilfeldig at Mossad også ble trukket inn i Utøya av mer spekulative krefter, men ikke mer spekulative enn at de var seniorforskere på Fredsforskningsinstituttet.

Denne tenkningen fikk en enorm boost etter 22/7, og det ble til en hovedfortelling. Den handler om fordeling av skyld, moralisme og ustøting, og har lite å gjøre med det åpne samfunn å gjøre som man hevder å forsvare.

Denne skyld-forklaringen og projisering på andre er hjelpeløs overfor det vi står ovenfor i In Amenas. Her blir vi alle plassert i samme gruppe, som korsfarere og vantro. Vi er alle involvert og det hjelper neppe å bedyre at det er forskjell på oss..

Vi kan bare ha håp om å finne de riktige svar ved å erkjenne fakta og der­igjennom komme frem til sannheter. Ingen ting annet duger.

Tro

Grupper som «De som undertegner med blod» står for noe vi rygger tilbake for, og vi plasserer dem på en egen hylle, som noe eksotisk og truende, på lang avstand.

Noe av grunnen til at vi ikke vet hva vi skal gjøre med dem, er at de tror. De har en så sterk tro at livet ikke spiller noen rolle.

Det er troselementet som skremmer oss mest, og troen er kommet tilbake og er blitt det store truende og utfordrende i vår tid. Er det noe den europeiske eliten er lite skikket til å hanskes med så er det en slik brennende og samtidig nihilistisk tro. Amerikanerne er bedre rustet. De tror mer. Også eliten. Den europeiske eliten tror stort sett ikke.

Derfor er det document.no den senere tid har beveget seg mot troen, og også skrevet innenfra troen, gått over terskelen. For tro lar seg ikke beskrive utenfra.

Hvem er vi?

Islams ankomst på den globale scenen og i Europa og Vesten spesielt, er en utfordring på alle plan: Vi må finne ut: Hvem er vi? Vi tror vi har opphevet alle grenser, vi tror at fordi alle fysiske, kommunikasjonsmessige og virtuelle grenser er borte, så er vi fri, fri til å gjøre hva vi vil, – hvilket mange gjør – og ingenting kan noen gang stoppe oss eller denne utviklingen.

Så er det noe som dukker opp og sier: jo, det kan vi. Vi respekterer dere ikke, alt dere bygger på forkaster vi, og vi vil innføre et helt nytt system som bygger på grenser. Strengheten varierer, det er gradforskjeller. Noen ønsker et teokrati, noen ønsker et mer fleksibelt system. Men felles er noen helt andre prinsipper enn hva vi er vant til, en helt annen måte å tenke og organisere samfunn på, ut fra et totalt forskjellig syn på hva mennesket er.

Det skremmer oss, får oss til å flykte og gjemme oss, fordi det treffer oss på et eksistensielt punkt. Man kan høre det på journalistenes bearbeiding av de siste dagers nyheter: praten går, noe vettugt blir sagt, men ikke fulgt opp. Plutselig kan noen si: – Men hva er det de egentlig vil?

Det er som hjernen stopper opp ved en usynlig terskel. Ingen tør ta skrittet og si høyt: Ønsker de å ødelegge oss og vår livsform? Selv om Mokhtar Belmokhtar har sagt og sier det høyt og tydelig.

Låst

Hjernen stopper av flere grunner: Ikke minst fordi prosessen med tilpasning til «deres premisser» allerede er kommet langt i våre egne samfunn. De som prediker hat er allerede myndighetenes samtalepartnere, slik avsløringen av imamens jødehat demonstrerte. Det er ikke første gang det kommer ut, men vi agerer like overrasket hver gang, og ingenting blir gjort. Daværende stats­råd Karita Bekkemellom var like rystet over imamene i 2007.

Hendelser som In Amenas sender et så høyt og tydelig budskap at det ikke er til å misforstå. Men nettopp derfor er det så vanskelig å ta inn over seg. For vi ville så vel, både ute og på hjemmebane. Med dialog og samarbeid. Hjernen blir paralysert.

Revnen

Men aller vanskeligst er det å innrømme at den kursen eliten har staket ut mot et sekulært konfesjonsløst, overtolerant samfunn, der både intoleranse og toleranse skal få utfolde seg, – allerede er i ferd med å havarere.

Botemiddelet mot denne revnen er ikke å sy samfunnsveven sammen igjen slik den var. Det lar seg ikke gjøre. Revnen kan bare lukkes/bøtes sammen av noe nytt. Dette nye kan bare komme i stand hvis europeerne finner ut av sitt forhold til tro, forstår hva de andre tror, og finner ut av om de tror på noe selv, dvs utenfor seg selv.

Alt som hittil er gjort i det store samfunnseksperimentets navn er bygget på at menneskene objektiverer seg selv, og ser på seg selv i ulike roller. Utenfra. Men det vi nå er på vei inn i lar seg ikke løse på den måten, det finnes ingen lett utvei. Det kan kun løses ved at vi blir subjekter. Det finnes ikke noe mer personlig enn tro, og ingenting som skremmer oss mer.