Kommentar

Europas demoraliserte tilstand stikker dypere enn den manglende troen på egen evne til å hanskes med tidens problemer. Det er europeerne som skaper problemene selv – aktivt og passivt. Terrorismen og migrasjonen er rekvisitter i et åndelig drama som først og fremst involverer oss selv.

Europa er ikke lenger Europa, skrev Oriana Fallaci i Wall Street Journal i 2003: Det er en islamsk koloni. I et intervju med samme avis to år senere utdypet hun: Invasjonen av Europa skjer ikke bare i fysisk forstand, men også i mental og kulturell forstand – ti år før Michel Houellebecq skrev «Underkastelse».

Det spesielle med den mentale invasjonen er at europeerne selv står bak den også. De invaderer seg selv. Et spesielt potent symbol på denne tilstanden er å finne i Oslos hovedgate:

Rekkene av koranrør har bokstavelig talt invadert byrommet. Men det er ikke en fiendtlig makt som har satt fremmedelementene der, slik det skjedde i april 1940:

Denne gangen er det Oslos lokalmyndigheter som har gjort det. De har latt sin egen by invadere av betong fordi det angivelig skal beskytte oss mot ondskap.

Samtidig gjør mesteparten av det norske establishment det de kan for å beskytte det fremste symbolet på den islamismen som gir opphav til ondskapen, nemlig hodesløret. De heiser bokstavelig talt fiendens flagg. Og de gjør lite eller ingenting for å hindre at befolkningen får et større innslag av islamister, men gjør snarere livet vanskelig for dem som forsøker.

Den manglende evnen til å erkjenne slike helt opplagte sammenhenger, er ikke lett å forstå. Det virker som om samfunnets kollektive hjerne er fastfrosset i noen helt bestemte tillærte oppfatninger som det er uråd å rokke ved.

Noen ganger er det ikke engang tale om bevisste oppfatninger. Rudyard Kiplings tanker i poesiens form om «the white man’s burden» kan i dag anses som rasistisk, men i praksis representerer godhetsindustrien mye av den samme holdningen, først og fremst den uuttalte forutsetningen om at vi er de andre overlegne.

Eksempler på dette kan sees absolutt hele tiden.

En NTB-melding kan mandag opplyse om at en rektor i Oslo mener at boligmarkedet i byen er til hinder for integrering, og han får støtte av en professor i samfunnsgeografi ved hovedstadens universitet. Det er færre innvandrere som eier egen bolig, dermed må de flytte oftere, og må således finne seg hyppigere til rette i et nytt miljø. Noe må angivelig gjøres politisk.

Det er altså markedets, det vil si virkelighetens, skyld hvis det går trått med integreringen. Men vi er herrer over virkeligheten, så det er egentlig vår skyld. Og siden vi, til forskjell fra de stakkarslige ofrene for virkeligheten, er herre over denne, påhviler det oss å «pick up the white man’s burden». Jon Michelet gjorde det samme da han sa at masseinnvandring til Norge kunne avhjelpe fattigdommen i verden.

Moralen er uansett: Det er alltid vår egen skyld. Hvis vi må la gatene våre invadere av betongrør, er det fordi vi ikke har vært flinke nok til å forhindre gjennom egeninnsats at de andre hater oss. For selv kan vi jo ikke leve som vi alltid har gjort hvis det får noen til å hate oss. Vil «verdenssamfunnet» si at vi er noen fælinger hvis vi ikke lar oss utslette? Javel, så la oss det.

Vi er med andre ord overlegne, men samtidig ikke verdt noenting. Mange schizofrene individer er trolig mentalt sunnere enn europeerne er kollektivt.

Invasjonen er altså mest av alt mental, og den er fremfor alt selvpåført. Skal man riste den av seg, må man ha ambisjoner om å være noe mer enn ingenting. Skal man være mer enn ingenting, bør man kanskje tro på mer enn ingenting. Men det å ikke tro på noenting er visstnok like norsk som å tro på Gud eller Allah.

Spørsmålet går således til nordmannen: Hvem er du? Står du for noenting? Er du noenting? Duger du til noe annet enn å selge, gi bort eller bruke opp det du fikk i gave fra nordmennene før deg?

 

Kjøp Kent Andersens bok her!