Sakset/Fra hofta

Asylsøkere fra Etiopia og Eritrea er angivelig vant til å bruke trådløst internett i sine hjemland. Tatt i betraktning Eurostats tall over de tre største gruppene av asylsøkere til Norge — somaliere, eritreere og afghanere — er det grunn til å tro at det i de fleste tilfeller dreier seg om personer fra Eritrea.

Hvordan er det egentlig med tilgangen på internett dertillands?

Med tanke på de forbløffende gode forholdene f.eks. på Vestbredden, og med bildene av barfotede indere som kjøper lærebøker i programmering fra traller gatelangs, kunne det jo hende at Øst-Afrika lå lenger fremme enn eurosentrikere tror. Eller kanskje ikke: CIA World Factbook beskriver telefonsystemet i Eritrea som «very inadequate», i Etiopia som «adequate for government use». Men den informasjonen er noen år gammel.

Da er det vel så interessant å lese en rapport utgitt ifjor av FNs høykommissær for flyktninger, hvor Eritrea omtales som intet mindre enn en av verdens «Internet enemies», dels pga. den strenge politiske overvåkningen.

Her kan man oppdage at kun 250.000 av de nesten seks millioner innbyggerne i Eritrea er brukere av internett, dvs. mindre enn fem prosent av befolkningen. Det spesielle er at nettet i sin helhet er kontrollert av regimet, som er livredd for at fri informasjon kan true dets hegemoni. Forbindelsen er i de fleste tilfeller treg, og ubrukelig til mobil tilgang.

In fact, most of the Eritreans who connect to the Web do so from cybercafés, since they cannot access the Internet from their cell phones. To enjoy private access, netizens need to obtain a high-cost special authorisation from the regime.

Det betyr at eritreere som er vant til et velfungerende nett, trådløst sågar, sannsynligvis er på god fot med styresmaktene i landet. Eller så har de muligens god råd. Det er noen og førti nettkafer i landet, de aller fleste i hovedstaden:

Average cost of a one-hour cybercafé connection: about 1 U.S. dollar
Average monthly salary: 92 U.S. dollars

De tar seg mao. ikke svært forskjellig betalt fra nettkafeer i Sør-Europa, men der er jo selv en beskjeden lønn i det lovlige arbeidsmarkedet gjerne minst ti-femten ganger høyere. Eritreiske nettbrukere må altså stort sett enten være regimetro eller velstående — eller begge deler, siden slike ting gjerne henger sammen i superkorrupte land.

Så kan det kanskje i teorien tenkes at noen av eritreerne i Norge har rømt fra sitt hjemland fordi de var dissidenter med internett som redskap. Men da skulle man tro at slike personer, heller enn å klage over nedverdigende behandling, ville glede seg over at nettkafeene på Hamar har tusen ganger raskere nett enn hjemme, eller at det ikke kommer hemmelig politi på døra etter at de har postet noe opposisjonelt (hvor? når?).

Det er politisk asyl de søker, er det ikke? For å beskytte seg mot politisk forfølgelse?

Oppdatering: Idet Hamar Dagblads artikkel er kommet på nett, viser det seg at to av de tre intervjuede var fra Etiopia. Her er noe av det FNs høykommissær skriver om landet:

Owing to an extremely poor telecommunications infrastructure, only 1 percent of Ethiopians had access to the internet in 2011. The government has resisted liberalizing telecommunications, maintaining a monopoly and keeping prices artificially high.

På asylmottaket er versjonen en annen:

I Etiopia er det gratis trådløst nettverk over alt; på bussen til og med.

I en annen FN-rapport står følgende:

The combined cost of purchasing a computer, initiating an internet connection, and paying usage charges places internet access beyond the reach of most Ethiopians. A 2010 study by the ITU found that Ethiopia’s broadband internet connections were among the most expensive in the world when compared with monthly income, second only to the Central African Republic,[13] and merely 27,000 broadband subscriptions were recorded in 2011.