Gjesteskribent

Saken med Adrian Smith, den kristne mannen som ble degradert av Trafford Housing Trust for høflig å ha uttrykt sin motstand mot homofilt ekteskap på Facebook, er en av de mest skammelige jeg har kommet over. Mye vil bli skrevet om den forakten for tanke- og ytringsfrihet som ble vist av Smiths snørrhovne og selvtilfredse arbeidsgivere.

Dommer Briggs var tydelig opprørt over at de juridiske formalitetene hindret ham i å gi Smith større erstatning.

Jeg må innrømme at jeg virkelig føler ubehag ved det økonomiske utfallet av denne saken. Smith ble tatt i skole uten å ha gjort noe galt, deretter suspendert og utsatt for en disiplinær prosedyre som feilaktig fant ham skyldig i grov tjenesteforsømmelse, og til slutt degradert til en ikke-ledende stilling, hvor han endte opp med 40 prosent lavere lønn. Det å konkludere at skaden han har lidd er begrenset til mindre enn 100 pund sterling, etterlater en ubehagelig følelse av at han ikke har oppnådd rettferdighet, omstendighetene tatt i betraktning. Alt som kan sies, er at hvis han hadde tatt affære i tide, er det all grunn til å anta at arbeidsretten (om den hadde funnet det riktig) ville ha vært i stand til å gi ham en betydelig kompensasjon for den urettferdige måten han etter mitt skjønn ble behandlet på.

Jeg håper i likhet med dommeren at kommentariatet gnir det ordentlig inn i den nye flokken av hekse- og kjetterjegere. (Og det sier jeg selv om jeg er rådgiver for National Secular Society og tilhenger av homofiles likestilling).

Men det er noe man risikerer å overse. I demokratier, og selvfølgelig i diktaturer, viser internett seg å være de dømmesykes venn snarere enn et verktøy for frigjøring. Adrian Smith kunne aldri ha blitt jaget på denne måten for 30 år siden. Han ville ha uttrykt sin motstand mot homofilt ekteskap i kirken. Bare menigheten ville ha hørt ham si: «Jeg forstår ikke hvorfor folk som ikke er religiøse og ikke tror på Kristus, ønsker å gifte seg i kirken. Bibelen er ganske klar på at ekteskapet er mellom mann og kvinne. Dersom staten ønsker å tilby sivilrettslige ekteskap mellom personer av samme kjønn, så det er opp til staten, men staten bør ikke pålegge trossamfunn å følge disse reglene.» Hans trosfeller ville ha nikket samtykkende, og ingen andre ville ha fått vite om det. Arbeidskollegene hans ville ikke ha fulgt ham til kirkebenkene og skrevet ned det han sa for å skaffe seg bevismateriale de kunne bruke mot ham.

I stedet trengte de bare å kaste et blikk på Facebook-siden hans og rope «gotcha!». Kontraktsvilkårene hans tok knekken på ham. De viser hvordan arbeidsgivere bruker den nye teknologien til å utøve en kontroll over tale, tanker og samvittighet som intet fritt samfunn bør tolerere. Sjekk denne (PDF-ens side 6):

De ansatte er pålagt å opprettholde de høyeste standarder for personlig/profesjonell opptreden og integritet til alle tider, og være høflige og hensynsfulle mot alle kunder, familier og venner, kolleger og medlemmer av offentligheten.

Merk at dette ikke bare gjelder på jobb med kolleger og kunder, men «til enhver tid», med familien og vennene også. Hvis en ansatt kjefter uhøflig på mannen sin for ikke å gjøre sin del av husarbeidet, kan hun formodentlig anklages. Det blir verre enn som så (PDF-ens side 16):

Stiftelsen er en upolitisk og religionsnøytral organisasjon, og de ansatte bør ikke forsøke å fremme sine politiske eller religiøse syn.

Merk igjen at dette ikke bare gjelder på jobb, hvor et forbud ville være greit nok, men i alle situasjoner. Og hvordan skal Trafford Housing Trust håndheve den politiske og religiøse konformiteten? Ved hjelp av nettet, så klart.

De ansatte, sier regelverket videre, må ikke komme med nedsettende kommentarer om (PDF-ens side 7) «stiftelsen, kunder, klienter eller partnere eller tjenester, hva enten det skjer personlig, skriftlig eller via en web-baserte medier som en personlig blogg, Facebook, YouTube eller andre slike nettsteder». Som den uheldige Smith har oppdaget, betyr ikke «nedsettende» personlige fornærmelser, men det å engasjere seg i normal politisk eller religiøs debatt i et fritt land.

Som jeg hele tiden sier: Hver gang vi går på jobb, forlater vi et demokrati og går inn i et diktatur. Trafford Housing Trust er slett ikke det eneste. Mange arbeidsgivere har forstått at nettet lar dem utvide kontrollen på arbeidsplassen til det som burde være et robust og debattlystent samfunn utenfor dens vel bevoktede vegger.

 

Opprinnelig i The Spectator.