Sakset/Fra hofta

Det har i den siste tiden vært flere tegn til større bevissthet omkring de negative samfunnsøkonomiske virkningene av outsourcingen av jobber, hva enten det skjer i privat eller offentlig regi. Og den blir nok ikke noe mindre av nyheten om at en bedrift på Sørlandet skrinlegger planene om å permittere åtte arbeidere og leie inn utenlandsk arbeidskraft under mindre forpliktende betingelser.

Men man ser likevel ikke så ofte at denne gryende erkjennelsen kommer til uttrykk overfor allmennheten på en overbevisende måte. Det er derfor interessant når en flykaptein i SAS forklarer de samfunnsøkonomiske sammenhengene i det nye arbeidslivet på en lettfattelig måte i en fersk kronikk, sannsynligvis den mest intelligente teksten offentliggjort i Dagbladet i det 21. århundre — men lett å gå glipp av hvis man for å slippe pupper og lår ikke har avisen i RSS-feeden.

La gå at kronikkforfatter Per Gunnar Stensvaag er midt oppe i dette selv; han analyserer ikke situasjonen som en nøytral observatør, men hvem gjør vel det? Observasjonene hans blir i alle fall ikke noe dårligere:

En bekjent har i mange år med stor flid holdt skolen i en liten kommune skinnende ren. Lønna var ikke all verden, men ryddige arbeids- og pensjonsordninger gjorde henne fornøyd. I effektiviseringens navn ble hun nylig konkurranseutsatt. Hvis kommunen sparer og kapitalkreftene bak mellomleddet tjener, må nødvendigvis noen tape på nyordningen. Hva annet rammes da enn rengjørerens vilkår og yrkesstolthet. Man må vel ha gått på BI for å se samfunnsøkonomien i slikt.

Stensvaag skriver at norske arbeidstagere tvinges til å si farvel til tradisjonell ansettelse til fordel for opprettelse av egne foretak, om nødvendig utenlands. Det er liten tvil om hvem som vinner på dette.

Skal arbeidstakers betingelser synke under relevant markedsnivå, mens sjefsskiktets tilsvarende er argument for å heve eller bibeholde deres lønninger og fallskjermer?

Mye vann har rent i havet når Dagbladet gir hedersplass til et innlegg som lar en forstå at innenlandsk outsourcing tross alt er uskyldig sammenlignet med den fasen som står for tur:

Om noen skulle finne ovennevnte kommunes eller statens handlinger umoralske, finnes det neppe mye trøst i at også de møter seg selv i døra. Rengjøringsassistenten farer fortsatt rundt som en hvit tornado, inntil videre, men lavere lønn returnerer selvsagt mindre til kommunekassa i form av skatt. Den minuseffekten blir bagatellmessig mot neste ledd i arbeidsgivers profittjag, engasjementet av en utenlandsk kontraktsarbeider.

Men mon tro om ikke arbeidsgivernes trekk ikke bare kom av grådighet, men også som en reaksjon på at arbeidskraften ble altfor dyr? Mistet fagbevegelsen på et eller annet tidspunkt magemål? Da oppdager den forhåpentligvis snart også at den i realiteten bidro til å undergrave sin egen fremtid. Men det er heller ikke i arbeidsgivernes langsiktige interesse at det generelle lønnsnivået er for lavt, for deres egne kunder jobber også et sted. I Tyskland møtte man globaliseringens utfordring ved å bli enige om å gå litt ned i lønn, og med det bevarte man industrien. I Norge er mye industri lagt ned. Er det noen i fagbevegelsen som kan tysk?

Om Norge skal unngå en irreversibel vekst i det skarpt klassedelte arbeidslivet, må politikken legge til rette for at begge dets parter kan komme til enighet om å ta samfunnsansvar. Ved fortsatt å holde grensene vidåpne, vil vi ikke lenger kunne «som brøder saman bu».

 

Til New York for en tusenlapp?