Kommentar

I Norge tar mange det for gitt at rettsstaten fungerer. Få snakker om rettferdighet. Kanskje fordi få bryr seg?

La meg først nevne noen saker som enten er blitt ført, føres og nektet ført for Oslo Tingrett. Anders Behring Breivik ble 24. august dømt til 21 års fengsel av Oslo Tingrett etter å ha drept 69 barn og ungdommer, og bombet regjeringskvartalet der 8 døde og flere hundre ble skadet 22.07.11. Hans mål var å drepe hundrevis av mennesker. I løpet av en ti ukers rettssak våren 2012 vist på NRK 1, ble hans tøvete manifest gjenstand for utallige kommentarer og spredd verden over. Manifestet ble brukt som bevis av stor verdi. Man slo fast at han var en konservativ fundamentalist med nazistiske røtter tilbake til Tempelridderne. Den politiske stemningen var til å ta og føle på. Den farvet til og med sorgen rød. Retten fikk et nytt syn på psykiatriens ufeilbarlighet, men selv hadde den ikke gangsyn. Skyldspørsmålet var klart, samt at han ikke kunne få mer enn 21 års fengsel. Ingen vurderte om norsk lovgivning holdt mål i denne saken. Var dommen rettferdig?

Nå føres det i Oslo Tingrett en kostbar sak mot Sadi Bugingo, rwandisk statsborger, anklaget for folkemord. Han skal ha medvirket til drap på 2000 mennesker. Det er ingen sending fra rettssalen, eller informasjon om kultur – og samfunnsutviklet rasisme eller psykiatriske analyser. Bugingo kan heller ikke få mer enn 21 års fengsel. Får han en rettferdig sak? En rettferdig dom?

Odd Nerdrum ble dømt til 2 år og ti måneders fengsel, først i Oslo Tingrett, deretter i Borgarting Lagmannsrett, for skattesvindel. Dommen var basert på utilstrekkelig bevismateriale. Retten betraktet mengden med papirer de hadde på sitt bord som fullstendige. Nerdrums omfattende produksjon på mange områder ble ikke brukt som bevis. Nå har Dagbladet gjort politiets jobb. Nerdrum fører i disse dager sak mot skattemyndighetene i Oslo Tingrett. Den politiske stemningen var imot den velstående, geniale kunstneren. Retten manglet kompetanse når det gjaldt hva de trengte av bevis. Var dommen rettferdig?

Min avdøde mann, professor i jus, Helge Johan Thue, og jeg, samt seks andre ektepar, stevnet staten i 2009. Vi fikk ikke en gang saken vår opp i Oslo Tingrett. Alle klager, selv til Strasbourg ble avvist. Vi hadde og har en enkel sak. Vi vil ha vurdert ekteskapslovens § 1a og dens betydning for ekteskapets gyldighet. Ekteskap skal inngås av egen fri vilje og med eget samtykke.  Vi og mange med oss, aksepterte ikke den nye ekteskapsloven og barnelovens § 4a, der medmor kan erstatte barnets far. Hadde vi et gyldig ekteskap? Den homofiliserte ekteskapsloven gjorde barnet til en vare og barnemarkedet tilgjengelig for alle. Ektepars samtykke til denne fundamentale endringen var uinteressant for myndighetene. Homofile partnere fikk derimot rett til å samtykke til en lov som var skreddersydd for dem og som de allerede levde under. Partnerskapsloven lever videre, ca. 60 prosent av partnere har ikke latt seg overføre. Likebehandling av homofile og heterofile er en menneskerettighet. Hvorfor anså ikke juristene ekteskapsloven og FNs barnekonvensjon som bevis? Eller at kjønn var bevis for barnets rett til å ha en mor og far? Er det rettferdig ovenfor disse barna? Er det rettferdig at ikke ektepar fra før 2009 fikk rett til å samtykke?

Vår sak skulle vært ført i et demokrati. Vi kunne ha tapt. Da hadde vi fått vite hvorfor vårt samtykke ikke var av betydning og blitt kjent med myndighetenes nye syn på ekteskapslovens § 1 a og FNs barnekonvensjon. I disse sakene – og jeg vil anta, mange, mange flere – er det ikke rettferdigheten som styrer dommerne. Det er politiske stemningene som styrer.

De fleste tror at rettferdighet er rettssystemets mål. Om jurister ikke kan gi en intellektuell definisjon av begrepet rettferdighet, forventes de allikevel å finne frem til hva som er rettferdig underveis i saken. Advokater skal gjennom prosedyrer for og imot tiltalte, og for og imot staten eller motparten, avsi en rettferdig dom. Rettferdighet er virkelig bare en følelse.

En grunn til den flytende følelsen av rettferdighet er at norske jurister fra gammelt av er rettspositivister. De følger bare lovregler og retningslinjer. De studerer hvordan regler virker, kan eventuelt endre dem, men de går prinsipielt ikke inn i fenomenene lovene skal regulere. De har ingen metafysikk eller indre overbevisninger. Positivismen gjør juristene til spillere. De spiller med det de til enhver tid oppfatter som fakta og bevis. Om noe viktig går dem hus forbi, er det ikke deres ansvar eller skyld. Det er spillet som bestemmer.

En illustrasjon på positivismen finnes i jusprofessor Torstein Eckhoffs bok Rettferdighet (1970). Den er kanskje fremdeles en del av juspensum. Eckhoff (1916-1993) skriver i forordet: “ Erkjennelsesteoretiske spørsmål om hva rettferdighet er, blir ikke drøftet. Heller ikke tas det stilling til samfunnspolitiske spørsmål om hva rettferdighet tilsier. Jeg opptrer i denne boken som iakttager av debatter om slike spørsmål, men ikke som deltaker i dem”.

Jeg husker min forbauselse da jeg jeg leste dette. Min mann sa at slik tenker de fleste jurister. Jurister er lært opp til at de ikke skal ta stilling til rettferdighet. De skal være nøytrale og objektive, men de aner ikke hva det er. De håndhever gjeldende rett, hvor den kommer fra vet de ikke. De er i realiteten styrt av det politisk korrekte og av private karrierehensyn. Rettferdigheten kan flyte fritt som enhver annen følelse, og gjerne transformeres til løgn og urettferdighet. Den bør vinne som vinner. Selv står juristene ikke for noe, ikke engang for at alle skal kunne reise sak i et demokrati. I virkeligheten forsvarer de konsekvent maktens metafysikk, makt er rett. De støtter den sterkestes rett, og har ingenting å lære andre.

Resultatet er at maktapparatet ikke behøver å bry seg om rettferdighet. Det fremskaffer de bevis det trenger. Det trengte bevis for at høyreekstremister finnes og er farlige. Det trengte å markere at geniale, velstående kunstnere som ikke underordner seg, er store syndere. Det trenger rasister. Det trenger homofober og fundamentalistiske kristne, som forsvarer naturretten, heterofili og sannhet. Høyreekstremister, elitister, rasister og homofober er hovedfiendene. De både truer og legitimerer den politiske makten. Venstresosialister, kulturradikalere og liberalere, som forøvrig har dannet en underlig politisk allianse, har som mål å stå frem som godheten, sannheten og rettferdigheten selv. Politikk er blitt metafysikk. Politikken har erstattet religionen.