Feature

Så raskt det gikk å venne seg til selvsensuren og underdanigheten som følger av frykten for voldelige reaksjoner fra muslimsk hold! Da kunstlaget på Voss trakk fotografiet av Lars Vilks med sin helt personlige kopi av Lucian Freuds Naked Portrait fra utstillingen av Oddleiv Apneseths bilder, var NRK Hordaland og NTB hurtig på saken og rapporterte at årsaken var terrorfrykt.

Vilks, som også har moret seg med Caravaggios bilde av David med Goliats hode, var lakonisk i sin reaksjon:

Det rör sig alltså om en bild i en bild vilken i sin tur utgör en del av ett foto. Berörda huvud blir naturligtvis väldigt litet, men det räcker.

Så ble det ganske stille om sensuren av bildet av bildet av den drapstruede kunstneren. NTB-meldingen ble riktignok gjengitt her og der, men den eneste avisen med en dekning verdt betegnelsen var Bergens Tidende, som ikke bare trykket bildet uten den sensurerende hånden til utstillingens kurator, men også intervjuet Vilks, Apneseth og Norsk Presseforbunds general­sekretær Per Edgar Kokkvold, som alle hadde vektige kommentarer i sakens anledning.

Vi må aldri bøye oss i frykt for noens terror, sa Kokkvold til Vestlandets største avis, idet han trakk en linje tilbake til Rushdie-saken og kalte selvsensuren livsfarlig. Men ordene hans fikk ingen gjenklang. I riksavisene var det taust.

Kunstlagets leder Laila Rynning Veum var kanskje den som klarest demonstrerte hvor mørkt det er blitt:

–  Det var kanskje jeg som tenkte mest på det, at jeg i den posisjonen jeg satt måtte stå til rette for det hvis det skulle skje noe, sier hun.

Her han man selv adoptert den islamistiske tankegangen: Det ville være hennes feil dersom noen gikk bananas med fare for liv, helse og eiendom som resultat, og ikke den som valgte å gripe til vold eller ødeleggelser. Selvbebreidelsen kommer først, slik at det ikke lenger er nødvendig for ytringsfrihetens fiender å true med å drepe noen av de gislene som skulle ha vært frie borgere i frie land.

Museumsdirektør i Bergen Erlend Høyersten sier han gremmes over at han forstår kunstlagets avgjørelse, hvilket betyr at han forstår den ikke er rett, og erkjenner at han og andre er ufrie i sin feighet. Man må altså konstatere at det som skulle ha vært det intellektuelle livet i Norge, foretrekker en tilværelse i trygg ufrihet fremfor å bære personlige kostnader ved friheten. De erkjenner at friheten ikke er gratis, men de overlater til andre å betale den alene.

Mon tro om det ikke ville være på tide å skaffe seg en ryggrad?