Kommentar

Noe er galt når kontrollkomiteen er blitt Stortingets mest interessante sted, skrev Kjetil B. Alstadheim i Dagens Næringsliv for et par uker siden, og peker selv på grunnen: Flertallsregjeringen flytter den politiske prosessen fra Stortinget til regjeringen. Politikken blir i det hele tatt redusert til forvaltning.

Men det går an å se det på stikk motsatt vis også: En flertallsregjering betyr at den utøvende makt har større handlekraft, er mindre avhengig av politisk hestehandel, og i mindre grad er gjenstand for lobbygruppers uforholdsmessig store innflytelse.

Hvis en regjering har et bredt tillitsvotum bak seg og består av rettskafne og kompetente personer, hvorfor ikke bare la den jobbe noenlunde i fred med de daglige gjøremål, og overlate mer strategiske diskusjoner til parlamentet?

I en bedre verden enn denne ville vi forlengst ha sett stortingsdebatter om de foreslåtte grunnlovsendringene, om vår tilknytning til EØS, om befolkningsutviklingen, om forvaltning av den kjempemessige nasjonalformuen eller om velferdsstaten. Denslags kan gjøres uansett om det er en flertalls- eller mindretallsregjering. Men gitt at innbyggerne i sin latskap har valgt representanter som ikke drøfter sakene som er viktige for landets fremtid, så finnes det ikke rom for strategisk diskusjon.

Gitt denne manglende evnen eller viljen, er det bare å ta av seg hatten for at Stortinget er blitt mye flinkere til å ivareta en annen av sine store oppgaver: å føre tilsyn med regjeringen. For hvis regjeringen skal få arbeide i fred, er det helt fundamentalt å forvisse seg om at personene den består av og personene den utnevner, har landets ve og vel som sin fremste oppgave, ikke å hjelpe sin egen klan.

Hvordan ville den politiske diskusjonen i Stortinget ha artet seg dersom Stoltenberg ledet en mindretallsregjering? Man ville formodentlig ha vært vitne til en dragkamp om noen hundrededels promille av statsbudsjettet hist og her, og både politikere og journalister ville ha gitt inntrykk av at det hadde stor betydning.

Det har det ikke.

Det er derimot av aller største betydning å få klarhet i om de personene som har fått tillit av det norske folket, er denne tilliten verdig. Vi liker å tenke at det er et tillitsforhold mellom folk og politisk ledelse i Norge. Dette forholdet har fått endel ganske alvolige riper i lakken.

Så hvor bærer det videre?

Kan vi få visshet om at tillitspersonene som ivaretar sitt nettverks tarv fremfor landets, er isolerte enkelttilfeller? Og fremfor alt: at tillitsbruddet får konsekvenser? I så fall kan vi fortsatt ha høy tillit til det politiske system.

Eller skal vi oppdage at mengden tillitsnedbrytende episoder er så stor at man må begynne å tale om råttenskap satt i system, slik at man heretter er varsom med å feste større lit til det politiske system enn til kjeltringer?

Et viktigere spørsmål kan knapt stilles i kongeriket i dag. I den grad kontrollkomiteen kan bidra til å kaste lys over den problemstillingen, så takk til alle høyere og lavere makter for kontrollkomiteen. Noe er gått veldig bra når den er blitt Stortingets viktigste. Måtte den utvides til det dobbelte antall medlemmer, og måtte de hver især velsignes med god helse, kampvilje og arbeidslyst.