Sakset/Fra hofta

Når nyhetsmediene melder om det sjette forsøket på bortføring av barn eller unge på Østlandet i løpet av ti dager, vet man ikke lenger helt hva man skal tro.

Pågår det en epidemisk kidnappingsbølge, eller er det i noen av tilfellene tale om unge mennesker med nervene i helspenn, som i suggesjonens vold — etter tallrike advarsler og formaninger — fantasifullt tolker uskyldige hendelser som noe langt mer alvorlig?

Sannsynlighetsteoretisk betraktet er muligheten for seks slike forsøk på ti dager ekstremt liten. I alle fall om man antar at sjansen for å bli utsatt for noe slikt er noenlunde konstant. Men så vet man jo at tankemodeller ikke samsvarer perfekt med virkeligheten, og at det uansett skjer en hel masse ting hver eneste dag som hadde en forsvinnende liten sannsynlighet for å inntreffe. Intet skal i utgangspunktet utelukkes.

Men hvilke forklaringsmodeller har vi?

Det kunne være tale om en og samme overgriper, som tar store sjanser til tross for at beredskapen mot slike i øyeblikket er meget høy. Men det er for få fellestrekk mellom hendelsene til at det lyder plausibelt.

Et alternativ er at pressedekningen av et bortføringsforsøk setter bortføringslysten i sving hos flere andre personer. Men til det virker historiene rett og slett for like. Hvordan kan det ha seg at det hele tiden er førere av kassebiler? Alt skjer innenfor et forholdsvis lite område, forløpet er nokså sammenfallende fra gang til gang, og utfallet er alltid at barnet klarer å komme seg vekk. Det er forferdelig å stille spørsmålet, men skulle aldri en overfallsmann lykkes i sitt foretagende?

Det er fristende å tro at noen av historiene er usanne. På den annen side: Hvem ville føle seg sikker nok på det til ikke å oppfordre egne barn til å ta forholdsregler?