Det norske samfunnet er modent for å tillate eggdonasjon, hevder Aps parlamentariske leder Helga Pedersen til Vårt Land 24. august.

Modent?

Aps tilnærming til verdispørsmål er skremmende fascinerende, man vet ikke hvordan man skal forholde seg til dem, men vi er nødt, for Ap sitter med definisjonsmakten og ingenting synes umulig, alt må bare bli modent først.

Men la oss prøve å trekke noen prinsipielle konsekvenser av Aps vurdering av verdispørsmål. For det er jo ikke slik at Ap kan hevde at det kun er dagens verdispørsmål som skal måles som høstens fruktsesong. Både historien og fremtiden må kunne vurderes i samme perspektiv. Og det er selvsagt ikke bare samliv og forplantning Ap kan reservere for den nevnte modningen, vi må la alle våre verdispørsmål bli en del av den.

Kan vi fordømme fortidens overgrep dersom det viser seg at de hadde støtte i befolkningen? Det er ikke vanskelig å finne eksempler på hendelser vi i dag tar avstand fra og som vi med en tradisjonell normforståelse reagerer på, men som med Aps rettesnor blir umulige å dømme, overgrepene har mer enn en gang hatt solid støtte i befolkningen.

Eller hva med dagens muslimske redselsregimer? Vi kan like det eller ikke, men de har som regel overbevisende oppslutning om kvinne- og livssynspolitikken. Kan Ap argumentere for at vi skal arbeide for en endring i disse områdene dersom vi skal la verdispørsmål bli basert på en nasjonal forståelse av modenhet? Selvsagt ikke. Selv Ap kan ikke hevde at den norske forståelse av modenhet er mer riktig enn tradisjonell muslimsk.

Men la oss gå tilbake til eggdonasjonen og Aps bekymring for de ufrivillig barnløse. Det er åpenbart avgjørende for Aps standpunkt at den urettferdigheten denne gruppen opplever med dagens ekteskaps- og bioteknologilov må bøtes på. Rett til barn blir avgjørende. Men det er ikke bare rett til barn som er avgjørende for Ap. Aps familiepolitiske talsmann, Arild Stokkan-Grande, svarer dette til Dag og Tid 24.august på spørsmål om forslaget er til barnas beste:

«Det er ei ovenfrå-og-ned-haldning til einslige. Alternativet for barnet er kanskje aldri å bli fødd. Eg meiner at mange einslige er utmerkte forsørgjarar og omsorgspersonar. Det er gjerne godt etablerte par som sjølve har fått høve til å få barn, som leitar etter å måtar å avgrense andre sin fridom. Kritiske og usikre bør heller spørje korleis fleire barn kan bli fødde i Noreg, og fleire kan få høve til å bli foreldre».

Det er viktig å bli bevisst på premissene til Aps standpunkt. For det første anser de spørsmålet om barn som en rettighet det er statens oppgave å bringe til veie. For det andre mener de at de biologiske koblingene mellom foreldre og barn er av underordnet betydning, ja, av nærmest minimal interesse. For det tredje blir fødselsratene et statlig anliggende, Ap mener at statens oppgave ikke bare er å legge forholdene til rette for ektepars reproduksjon, men at det faktisk er statens oppgave å sørge for at barn blir født.

Men hvilke konsekvenser er det mulig å tenke seg av slike standpunkt? Hva vil skje når samfunnet har fått modnet seg, dvs blitt enda modnere enn i dag? I seg selv er det en underlig problemstilling, for i det øyeblikket du oppfatter verdispørsmål som et resultat av modenhet, må du erkjenne at det er noen områder hvor du selv undertrykker, og opptrer i strid med hvordan fremtiden vil vurdere deg.

Men hva kan vi forvente ut fra ovennevnte premisser? For det første blir surrogati en selvfølge. Arild Stokkan-Grande hevder at «førebels er det ein uaktuell problemstilling»(ibid). Legg merke til at Stokkan-Grande sier foreløpig. For Ap er alle moralske standpunkt blitt av foreløpig karakter. De vet ikke hva de vil mene i fremtiden, for de vet ikke hva folket vil mene.

Men hva skjer den dagen vi ikke har nok sæddonorer eller egg-donorer til å dekke et åpenbart voksende behov? Husk at Ap legger til grunn at barnets relasjon til sitt biologiske opphav er av ingen betydning, på samme måte som de biologiske mødrene og fedrene også forutsettes likegyldige til de barna som blir resultatet av den nye loven. Med et Ap som er bekymret for de barna som i dag ikke blir født, bør vi tenke på fortsettelsen. Stokkan-Grande sier til Vårt Land at vi faktisk har en forpliktelse overfor de mulig ufødte. Det er ikke vanskelig å tenke seg konsekvensene av slike standpunkt.

Med en stat som mener at den har et direkte ansvar for fødselstallene, er det ikke umulig å se for seg at denne vil hevde at det skaffe tilveie sæd eller egg blir et statlig ansvar. I dag er det uaktuelt, men husk at for Ap handler alt om modning, og med den utviklingen vi har sett på det familiepolitiske området, er det vanskelig å påstå at noe kan være umulig. Samfunnet har på kort tid tatt moralske kvantesprang få har trodd var mulig. Å drøfte fremtidige verdispørsmål med det som bakteppe er en svært krevende øvelse.

Til slutt bør vi også dvele litt med de retoriske grepene Ap tar i verdidebatten ved å bruke de ovennevnte begrepene. Det er ikke lett å argumentere mot grupper som hevder at du er umoden, krenkende og lignende. Motstandere av Ap må til enhver tid være beredt på først klargjøre sin egen integritet før de diskuterer sak, ja, diskusjonen om sakens innhold blir nærmest umulig, for med modenhet forsvinner problemene, og ikke bare det, det blir du som den umodne som blir irritasjonsmomentet og sanden i vårt sosialdemokratiske samfunnsmaskineri.  Å bruke begrepet modenhet ødelegger derfor anledningen til å drøfte forslagenes egentlige innhold, det er fordummende og grunnleggende udemokratisk. Det er Norge i 2012.