Kjære lesere, igår bestilte red. deltakelse på Telos-konferansen i L’Aquila-konferansen i Italia også til Christian Skaug. Vi blir dermed to som deltar på konferansen, hvis tema er: The West: Its Legacy and Future Vestens nedgang er et gammelt tema, som man i norsk debatt i liten grad beskjeftiger seg med. Enten heier man på at USA mister sin lederposisjon, og fryder seg over at land som Kina tar over, eller man forbinder slik sivilasjonskritikk som politisk suspekt. Et samfunn som avfeier politiske tendenser med moralistiske argumenter kan være ute å kjøre. Eksempelvis kalles Paul Rayan «hauk» av NTB og Aftenposten. Er det meningsfullt? Er det opplysende? Eller kan det være at leserne går glipp av noe?

Red. takker leserne som gir oss mulighet til å delta i en slik konferanse – (fra 7-9. september). Det er deres bidrag som gjør det mulig. Takk. Hvilken mulighet. Jeg ser av programmet at danske Kasper Støvring som document.no har hatt flere artikler av, skal delta i samme session. Tema for documents bidrag er «Norway after 22/7», en åpen tittel. Det er faktisk interesse ute i verden for hva 22/7 har betydd, og her kan vi som innfødte forsøke å formidle noe som er vanskelig for utenforstående å få tak i. Jeg har notert meg at det forhold at også utenlandske journalister ugjerne borer i forhold som påminner om konflikter i deres eget land. Det er hva vi har kalt the crisis of the liberal mind. Den er konstant og til stede i alle vestlige land.

Hele vår eksplosive velstand er bygget på olje. Det er en illusjon å tro at vår posisjon ikke er intimt forbundet med Vestens fremtid. Helt siden Huntington har ordet sivilisasjonskritikk vært farlig. Amerikanerne er ikke redd for å diskutere sin egen fremtid, vi bør heller ikke være redd for å diskutere vår.

Recent developments appear to end the «end of history» and foreshadow instead the end of the West. After 1989, many expected a gradual convergence toward Western models of liberal market democracy. But Western responses to 9/11 and the 2007–8 transatlantic «credit crunch» have exposed the limits of U.S. international primacy and accelerated the global shift of power from West to East and North to South—as evinced by the rise of China, India, and other emerging markets.

Politically and economically, that shift seems to portend the emergence of a post-American and perhaps even a post-Western world. Yet the United States is still the default superpower whose military might and economic energy ensure its pre-eminence for the foreseeable future. Likewise, Europe’s institutions, culture, and way of life remain attractive across the globe. Even the near meltdown of Wall Street and the mishandling of the sovereign debt crisis have so far not led to a decoupling of the rest from the West.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂