To ismer gjør seg gjeldende i Midtøsten og de er begge giftige: sekterisme og antisemittisme.

Irak var det første varsel om hvordan sekterisme kan utnyttes til et blodig maktspill. I Syria har opprøret mot Assad gått over til å bli en revolusjon mot alawittene. Selv NRKs Sidsel Wold registrerte dette med bekymring tirsdag. Den første hun møtte i en ødelagt by var en salafist som ville omvende henne. – Hvis dette er Syrias fremtid, begynte Wold.

Antisemittismen er den ytterste og særegne form for sekterisme. Den kan forene de gruppene som ellers står mot hverandre. De kan enes om å hate jøder.

Egypt er her ille ut. Der er antisemittisme blitt et uttrykk for patriotisme. Det lover dårlig for landets fremtid. Man later ikke til å forstå at slikt hemningsløst jødehat er med å gi landet dårlig rykte. Enten det er turister eller investeringer. Eller politisk støtte.

Jeffrey Goldberg skriver om fenomenet i bloombergnews.com: Antisemittisme er blitt et trekk ved det nye Egypt. Det er ikke grunn til å tro at Brorskapet vil være noen bremse!

Anti-Semitism, the socialism of fools, is becoming the opiate of the Egyptian masses. And not just the masses. Egypt has never been notably philo-Semitic (just ask Moses), but today it’s entirely acceptable among the educated and creative classes there to demonize Jews and voice the most despicable anti- Semitic conspiracy theories. Careerists know that even fleeting associations with Jews and Israelis could spell professional trouble.

The level of anti-Semitism in Egypt has consequences, of course, for Middle East peace and for the safety of Jews. But, importantly, it has consequences for the welfare of Egypt itself. The revolution that overthrew the country’s dictator, Hosni Mubarak, held great promise, but it also exposed the enormous challenges facing Egyptian politics and culture. And anti-Semitism, if nothing else, has always been a sign of a deeply damaged culture.

As Walter Russell Mead has written on his blog, countries “where vicious anti-Semitism is rife are almost always backward and poor.” They aren’t backward and poor because the Elders of Zion conspire against them. They’re backward and poor because, Mead argues, they lack the ability to “see the world clearly and discern cause and effect relations in complex social settings.” He calls anti-Semitism the “sociology of the befuddled.”

Goldberg beskriver hvordan antisemittisme er blitt underholdning på egyptisk TV, og trekker frem programmet der kjente skuespillere blir lurt til å tro at de er på israelsk TV. De går amok, fysisk og verbalt. Document har omtalt programmet utførlig her.

Mubarak then makes a statement that captures almost perfectly the moral perversion of the prank: “I’d like to tell you that I enjoyed today’s episode with Mahmoud. I didn’t know that there could be such patriotism, but it exists in every Egyptian who breathes the air of this country.”

Goldberg sier regimet i Iran bruker og står for en antisemittisme som ikke har vært sett siden Det tredje Rike. Men på grasrota er ikke iranere antisemitter. Tvertom. I Egypt derimot…

In a column published last week, the Washington Post’s Colbert King correctly indicted the leadership of Iran as sponsors of “the most virulent form of state-sanctioned anti- Semitism since Nazi Germany.” It is true that the Iranian leadership is wildly anti-Semitic, but, on my visits to Iran, I’ve never personally felt the hatred of Jews on the popular level.

Antisemittisme er det billigste, mest vulgære og sosiale lim. At det har fått en utbredt aksept, også i de høyere sosiale lag, lover dårlig. Hvis hat oppnår sosial aksept har man lettere for å godta at det rettes mot andre, og kopterne er den mest utsatte gruppe. Jøder finnes knapt.

In Egypt, Anti-Semitism Is Back in Fashion