Sakset/Fra hofta

Så var det altså ikke bare nede på det fordervede kontinentet, fremfor alt i korrupte sydeuropeiske land, at fotballen forgiftes av kampfiksing. Det er ikke alt som er så rent og uskyldig i vårt eget land heller, ikke engang i idretten, som mange er så stolte av — ofte med rette.

Nyheten om at dette uvesenet etter alt å dømme har tatt bolig i en norsk klubb som ikke spiller i den øverste divisjonen, er kanskje enda mer nedslående enn om det hadde rammet et av lagene i eliteserien. For som tilfellet er for nesten alle sportsgrener, tilhører topp- og breddeidretten to forskjellige verdener også innenfor fotballen.

Det er naturligvis ikke sånn å forstå at Follo-spillerne er å anse som mosjonister. Men fotballklubber som har spilt seg et stykke oppover i divisjonene uten å havne helt i toppsjiktet, har elementer av begge verdener i seg. Det er gjerne en grunnstamme av spillere som har tilknytning til klubbens hjemsted. Disse kan ha begynt som amatører og endt opp med å bli profesjonelle, dog uten fantasilønninger. Og så har man kanskje kjøpt inn noen spillere utenfra for å styrke laget.

I fotballens absolutte toppklasse er denne lokale dimensjonen borte. Inter har sendt elleve mann ut på gresset uten at noen av dem var italienere. Men i norsk toppfotball finnes den fortsatt, selv i Rosenborg er det vel fortsatt en og annen trondheimsgutt i stallen.

Så når en ufordervet gutt hvis store lidenskap er fotball sitter på tribunen og følger med de lokale helter i andredivisjon, vet man at de aller færreste av disse noen gang vil kjøre Ferrari eller sirkulere mellom toppklubber. De kunne ha hatt et sivilt yrke, de vil sannsynligvis få et idet karrieren er over, men de spiller fotball fordi de synes det er gøy. Hvilken skuffelse må det ikke være for en unggutt å få vite at folk i ens eget lokalmiljø som man følger i tykt og tynt, har latt seg kjøpe for å manipulere resultatet?

Man stanser opp og spør seg: Hvem er det som har latt seg korrumpere? Er det guttene som vokste opp på stedet? Spørsmålet blir hengende i luften, men så ser man at styrelederen i Follo uttaler følgende til Dagbladet:

Dette er en fantastisk klubb med masse mennesker som brenner for fotballen, og stort sett alle spillerne har gått gradene lokalt og er fostret opp på skolene i nærområdet. I det siste har vi fått inn noen få utenfra for å forsterke laget. Det som er viktig å understreke, er at disse lokale Follo-guttene er sjela i laget. Og de er på ingen måte koblet inn i dette.

Han avviser kategorisk at spillere med tilhørighet til hjemstedet har gjort noe som kan bringe klubben deres i vanry. Det er et nokså sterkt utspill. Og de fleste fornemmer vel at styrelederen her skraper i overflaten på et generelt fenomen med implikasjoner langt utover fotballen: Den som hører hjemme et sted, vil være mer påpasselig enn andre med ikke å gjøre noe som bringer skam over stedet.

Er det fortsatt noen som lurer på hvorfor folk ikke applauderer omkalfatringer av sine egne lokalsamfunn, enn si nasjoner?

Dette skal selvsagt ikke oppfattes som om alt utenfra er korrupt, så langt derifra. Men det illustrerer hvor viktig det er at folk som kommer til et nytt sted, respekterer at det har en historie og et renommé å ta vare på, og i beste fall selv etterstreber en følelse av tilhørighet der. Kombinasjonen av mange nyankomne og liten respekt for det nye hjemstedet, vil nesten med statistisk nødvendighet bære galt avsted.

Den friest mulige flyten av mennesker som visse politiske og forretningsmessige interesser ønsker, har kanskje endel fordeler. Men den skummer fløten av det grovarbeidet som er gjort av mer rotfestede personer som ikke nødvendigvis får noen glede av fordelene. Som oftest legger ingen merke til det. Men hvis styrelederen i Follo har sine ord i behold, vil kampfiksingsskandalen kunne tjene som en illustrasjon.