Gjesteskribent

Tusen takk for denne store æren. Den avdøde Axel Springer hadde fire prinsipper som han utvidet til fem etter terroristangrepene i september 2001. Jeg ønsker å begynne med å minne dere om dem:

1. Betingelsesløs støtte til gjenforeningen av Tyskland, som han endret til EU etter 1989.
2. Forsoning mellom tyskere og jøder, og støtte til staten Israel.
3. Avvisning av alle former for totalitær politikk.
4. Forsvar for det frie sosiale marked.
5. Støtte til den transatlantiske alliansen og solidaritet med USA basert på felles frihetsverdier.

I kveld vil jeg snakke til dere om det tredje og femte prinsippet. Spesielt vil jeg snakke om ytringsfriheten – og tapet av frihet som følger med den tausheten. […]

«Folk spør om jeg ønsker å dø, ettersom jeg sier de tingene jeg gjør. Svaret er nei, jeg ønsker å leve videre. Men noen ting er nødt til å bli sagt, og noen ganger blir tausheten medskyldig til urett.»

Jeg skrev disse ordene i 2005 med referanse til den vanskelige situasjonen til muslimske kvinner i Europa, noe som inspirerte meg til å lage filmen «Submission» sammen med Theo van Gogh. Han ble skutt og knivstukket til døde av en radikal muslim.

I dag er faktisk problemet med integrering av muslimske immigranter i europeiske samfunn enda mer komplisert og utfordrende enn det var da. Selvfølgelig har vi fremdeles advokatene for taushet. De hevder at en åpen diskusjon av utfordringene som noen muslimske immigranter utgjør for europeiske samfunn vil føre til økende hat mot dem. Et hat så avskyelig og sterkt at det fører til vold. En vold utført av ensomme opprørere som nordmannen Anders Breivik som nå står foran en domstol for sine forferdelige gjerninger i Oslo i fjor, eller mer organisert vold fra nynazistiske grupperinger.

Taushetens advokater advarer også mot at en åpen diskusjon vil støtte framveksten til populistiske partier som bare har immigrasjon og islam som sine eneste politiske sak. De er redde for at det gjennom fredelige valg skal bli valgt politikere med en voldelig agenda de vil bruke mot muslimene så snart de får makten. Taushetens advokater maner fram skremmende visjoner om fascistiske regimer som kommer til å sette i verk massedeportasjoner av muslimer, massefengsling av muslimer, stenging av moskeene deres, lukking av forretningene deres, ekskludering av muslimer fra utdanning og arbeidsliv, og andre former for diskriminering.

Når slike bekymringer legges fram referer taushetens advokater, implisitt eller eksplisitt, til Tysklands historie i mellomkrigstiden. Argumentet er ofte at de intellektuelle som skrev om «jødespørsmålet» – ikke alle var bevisst anti-semittiske – banet veien for Hitlers maktovertagelse, for hans diskrimineringspolitikk overfor jøder, for ikke å snakke om homoseksuelle og handikappede, og for holocausts ultimate skrekkvelde. Spesielt her i Berlin kan man ikke så lett avfeie slike bekymringer.

På bakgrunn av denne historien av intoleranse og folkemord krever taushetens advokater at islam og muslimer ikke nevnes spesielt når integrering diskuteres. De krever at kun sosiale og økonomiske aspekter av problemet blir satt søkelys på, og bare sosiale og økonomiske politiske tiltak settes ut i livet. De oppfordrer også til at kulturelle krav framsatt av noen muslimer må oppfylles uten protester. Dyrevernsgrupper blir bedt om å se en annen vei når det kommer til rituelt slakt av sau, storfe og høns. Kvinnesaksgrupper blir beordret til å lete etter andre saker når de argumenterer mot svømming for kun kvinner, sløret, tvangsgifte, kjønnslemlesting og til og med æresdrap. Aktivister kan fordømme drap på kvinner og tvangsekteskap for jenter, men de kan ikke koble det med religionen islam eller muslimsk kultur.

Muslimske ungdommer kan være ansvarlige for angrep på jøder eller homoseksuelle, og være indoktrinerte av agenter for radikal islam til å uttrykke sin religiøse tro på denne måten, men igjen sier taushetens advokater: «Fordøm handlingen, men relater den på ingen måte til religionen islam eller muslimer.» De argumenterer med at disse intolerante handlingene er av et relativt lavt antall, og er utført av marginale grupper i den muslimske befolkningen.

Det er økende misnøye over hele Europa med de muslimske immigrantenes avhengighet av velferdsstaten. Det høye frafallet fra utdanning. Overalt i Europa er muslimer en minoritet, men i noen fengsler og i mange krisesenter for kvinner er de sjokkerende overrepresenterte.

Taushetens advokater advarer mot at publisering av fakta eller debatt i media og parlamenter kommer til å forvandle den eksisterende misnøyen mot muslimer til voldelige handlinger. Xenofobi, hevdes det, er en irrasjonell følelse og skiller ikke mellom gode og dårlige muslimer. Xenofobene kommer til å forfølge muslimer enten de er skyldige eller ikke, og skade dem.

Vi blir fortalt at sensur og taushet er det beste middelet mot hat og vold.

Jeg mener at taushetens advokater tar feil, grunnleggende og farlig feil.

Jeg er ikke uenig i at noen europeere er xenofober, og at tendensen til å gjøre andre til syndebukker er fremtredende mange steder. Jeg forstår at denne tendensen er mer vanlig i økonomisk harde tider, slike som store deler av Europa utenom Tyskland opplever. Jeg kan også se at en stor del av vanskeligheten med å integrere muslimer inn i europeiske samfunn har en sosial og økonomisk forklaring. De fleste immigrantene fra muslimske land som kommer til Europa, er fra samfunnslag i opprinnelseslandet som har lite utdannelse og arbeidstrening.

Men jeg mener at det også er kulturelle temaer som er viktigere å forstå. Faktisk er fattigdommen, mangelen på utdanning, velferdsavhengigheten, kriminaliteten og volden mot kvinner bedre forklart ved å forstå vanene, skikkene, den religiøse troen og verdiene til menneskene, heller enn å utelukkende fokusere på de sosiale og økonomiske symptomene til disse kulturelle mekanismene. Taushet om dette er etter min mening ikke produktivt.

For det første hjelper ikke taushet de som er berørt av den mislykkede integrasjonen. En fattig mann trenger mat og husly, og aller helst arbeid. Men det han trenger enda mer er å skjønne hvorfor han er fattig mens en annen er rik. Han trenger å forstå hva han selv kan gjøre for å forbedre sin situasjon.

For det andre styrker tausheten populistene og ekstremistene, den svekker dem ikke. Når de sentrale politiske partiene sensurerer seg selv, er det populistene og ekstremistene som kan framstille seg selv som de eneste som kan håndtere en av vår tids største politiske saker. Ved å bryte tabuet vinner de tillit og respekt på det området, mens de etablerte politiske partiene taper tillit. Noen aviser – jeg vil ikke nevne navn – kan velge å ikke publisere kritiske røster, men nå kan de i samfunnet som har et problem med islams nærvær enkelt klikke på sine favorittblogger.

For det tredje, og dette er kanskje mest alvorlig, styrker tausheten islamistene, de radikale agentene for hat. Den unge muslimen utenfor samfunnet, moralsk forvirret, blir oppsøkt av en selvsikker islamist med en ikke særlig skjult agenda. Islamistens potensielle rivaler i kampen om hjerter og hjerner – kristne og humanister – er bragt til taushet av den typen hemninger jeg allerede har beskrevet. Muslimske gettoer i Europa er i dag eksponert uten sensur for lokkesangen fra jihad, martyrdom, sharialover, hat og selvsegregering. Her har vi en ekstrem ideologi like avskyelig som neo-fascismen til Breivik. Men hvis man snakker ut mot radikal islamisme, blir man fordømt som islamofob.

For det fjerde kan den ene mannen som drepte 77 mennesker i Norge fordi han frykter at Europa kommer til å bli overkjørt av islam, ha sitert arbeidet til de som snakker og skriver mot politisk islam i Europa og Amerika – inkludert meg selv. Men han sier ikke i sitt 1500-siders manifest at det var disse folkene som inspirerte han til å drepe. Han sier veldig klart at det var taushetens advokater. Fordi alle muligheter til å uttrykke seg var sensurert, sier han at han ikke hadde noe annet valg enn å bruke vold.

Tiår med uformell sensur i Europa har ikke ført til den lovede integrasjonen av muslimske immigranter, men til en kultur av unnvikelse som har tillatt ekstremister – både jihadister og nynazister – til å blomstre blant den generelle handlingslammelsen til de etablerte partiene.

Den tidligere tyske sosialistlederen Ferdinand Lassalle sa en gang: «Enhver stor politisk handling består i å si tingene rett ut, og begynner med det. Enhver politisk smålighet består i å fortie og tilsløre tingene.»

De gode nyhetene er at lederne for de etablerte konservative partiene i Europa har nylig brutt taushetspakten. En etter en har forbundskansler Angela Merkel, statsminister David Cameron og (nå den tidligere) president Nicolas Sarkozy erklært at tiårene med multikulturpolitikk har feilet.

Hvis vi skal få fram et reelt svar på Europas største kulturelle problem siden andre verdenskrig, mener jeg at det er svært viktig at vi motstår impulsen til å holde vår egen munn lukket.

Tusen takk