Sakset/Fra hofta

Nasreddin Hodja stod på taket sitt og prøvde å reparere skaden som gjorde at regnet kom inn. Mens han stod der, kom en underlig kar ruslende og stilte seg nede ved stigen. Han ble stående og vifte heftig med handa. Ikke ville han gi seg, så til slutt klatret Hodja ned for å høre hva det var. «Har du noen slanter å avse, Hodja?», spurte karen. Hodja tenkte seg om og svarte, «Bli med meg». De klatret begge opp, den forventningsfulle tiggeren sist. Vel oppe snudde Hodja seg mot karen og sa, «Nei».

Kyrre Nakkim, NRKs sjefskommentator i alt hva politikk angår, kunne fortelle oss at det faktum at den viktigste debatten på Høyres landsmøte har vært om man skal forby tigging eller ei, er noe underlig, da Nakkim er av den oppfatning at tigging er en perifer sak.

Selv velger jeg å forstå det dithen at hvis et parti velger sitt viktigste politiske møte i løpet av et kalenderår til å diskutere en gitt sak, så er det fordi saken er viktig. I det minste for dem. Og hva gjelder tigging, så tror jeg at det er en viktig sak. Kanskje ikke i den forstand en politisk kommentator tenker seg, men i en mer, la oss kalle det psykologisk og mentalitetshistorisk forstand.

Det har utviklet seg en type sensitivitet i kongeriket som er av en meget særegen sort. Jeg tenker på det forhold at man holder seg med en del grupper mennesker som omtales som «svake», og som i egenskap av å få adjektivet svak plantet på brystet, gis en helt særegen status. De er en slags «untouchable», med omvendt fortegn enn de indiske urørbare.

Ja, svakheten man her sikter til, er ikke ment som en nedsettende karakteristikk av deres åndelige, moralske eller intellektuelle kapasiteter. Langt der i fra. Det er en ærebevisning. En medalje. Det antatt svake ved dem viser til deres uheldige sosioøkonomisk posisjon, som beror på, mener man, at de svake på et avgjørende nivå er utbyttet og utnyttet – i marxistisk og materialistisk forstand.

Hva konsekvensen er når samfunnet velger å karakteriserer tusener av mennesker med betegnelsen svak, kan man sagtens spørre seg om. Spesielt med tanke på at vår samtid er lettere angstfylt i forhold til å stigmatisere mennesker, så skulle man tro at det å generalisere tusener eller hundretusenvis av mennesker på denne nedvurderende måten, ville være noe man voktet seg vel fra å gjøre. Men den gang ei.

Faktum er at om du oppnår å få tilkjent tittelen svak, en ære på linje med å bli erklært martyr i den tidlige kristne kirke, så er tanken at det dermed skal gjøre deg berettiget til å, ikke bare motta milde gaver fra omgivelsene, nei din negative adferd vil like til ikke bli brukt i mot deg. Det kan du være sikker på.

Nå vil ikke de som finner det opportunt å omtale sine medmennesker som svake nødvendigvis være enig med meg i at det er noe som helst lønnsomt i å være hensatt i kategorien svak. Og det har de faktisk helt rett i. Ja, det vil de kunne føre utførlige tallbevis for. Men deres ønskemål er at de svake skal overføres så store resursser at de på mirakuløst vis stiger ut av kategorien «svak» og inn i kategorien «sterk» eller noe.

Det skjer selvsagt aldri. I beste fall kan de håpe på å bli evige svake med månedlige utbetaling fra NAV. Det er bedre å være permanent svak med utbetaling enn uten, tenker man.

I tilfellet tiggere er problemet at de er så mange og så utenlandske. NAV har derfor inget ansvar for dem. I den grad protigger-lobbyen kan tillate seg å velsigne tigging, så er det fordi antallet enda ikke er for stort, slik de ser det. Hadde det sittet noen tusen dukryggede sigøynere i det sentrale Oslo, ville selv en Karin Andersen skjønt at laissez-faire tiggerturisme ikke funker.

Men denne lissom-hensynsfullheten er i realiteten en oversensitivitet av den ødeleggende sorten. I motsetning til å gjøre «de svake» en tjeneste, gjør man dem en bjørnetjeneste når man velger å behandle dem som barn heller enn ansvarlige voksne. Det er nemlig slik at når man vegrer seg for å sette grenser for andre menneskers asosiale oppførsel, behandler man dem mest av alt som dårlige foreldre behandler sine barn. Det er simpelthen en form for Gutmensch-paternalisme. Og det er like misforstått som når prestemannen under høymessen lar være å påtale unger som herjer i midtgangen fordi Jesus ba de små barn komme til seg.

Til tiggende sigøynere sier man indirekte at i egenskap av å kalles svak, forventer vi ikke de samme moralske kvaliteter av deg som det vi forventer av de som ikke puttes i denne tvetydige kategorien. For om hensikten med å omtale mennesker som svake er å eleverer dem sosioøkonomisk og moralsk, er realiteten at man tvert i mot senker dem ned i det dypeste mørke, åndelige som materielt. Man frigjør dem ikke, man fanger dem. Selvrespekt jobber i tospann med selvdisiplin. Fra elendige øst-europeere forventer samfunnet ingen av delene.

Det er godt at Nasreddin Hodja ble født lenge før norsk nypietisme. Ellers hadde han ikke turt å behandle tiggeren som sin likemann, og si, som han gjorde, at kan du forstyrre meg i mitt gjørmål på denne måten, så kan jeg forstyrre deg i ditt.