Sakset/Fra hofta

Kristopher Schau gir noen av de beste beskrivelsene fra rettssal 250. Han greier å sette ord på noe, der mange andre synes å komme til kort.

Schau viser takt, han forstår at man må trå varlig, og han tar med sine egne reaksjoner.

Sorg er kjærlighet som er blitt hjemløs, sies det.

Den siste uken i Tinghuset er det nettopp dette det har dreid seg om. Uendelige mengder med kjærlighet som ikke har et sted å gjøre av seg. Som ren observatør har jeg ingen idé om hvordan jeg best skal håndtere det. Hvordan skal vi møte noe sånt? Hvordan skal vi oppføre oss i kontakt med disse, de største, emosjonene? Og i så voldsomme mengder? Jeg må innrømme at jeg innimellom synes det er så vanskelig at jeg ender opp med å gjemme meg.

Schau greier å ramme inn halvtimen som går med til å gå gjennom obduksjonsrapporten for hvert offer, fulgt av en kort påminnelse om det levende mennesket dette var.

Det har vært korte, kliniske beskrivelser av hvordan hvert enkelt prosjektil passerte gjennom ofrene, og en kort forklaring av hva som førte til at vedkommende døde, og om døden inntraff umiddelbart eller ikke. I etterkant av obduksjonsrapportene har det vært en kort, men fin «seremoni» for hver enkelt der vi har fått se et bilde av personen mens han eller hun fremdeles var i live, før bistandsadvokatene har lest opp en kort tekst, som har sagt noe om hvem vedkommende var. Hva vedkommende likte å gjøre. Hvilke håp personen hadde for fremtiden. Gjerne skrevet av de etterlatte eller noen som kjente dem godt. For de pårørende, de av dem som orker å være til stede, må dette være et av de mest belastende øyeblikkene de noensinne kommer til å oppleve. Ansikt til ansikt med han som drepte en de elsket, får de en detaljert gjennomgang av hvordan deres kjære døde, samtidig som de blir minnet på hva de har mistet. Det er en miks av inntrykk som jeg har problemer med å skjønne hvordan hjernen i det hele tatt kan prosessere. Og alt innenfor en tidsramme på maks en halvtime. Det er så mye sorg og kjærlighet presset inn på kort tid, at å være til stede kjennes som å få juling. 69 drepte på Utøya

Schau forstår at den som skal skrive om Utøya må ta inn over seg og beskrive hvordan det er å ta det inn over seg.

Utover i artikkelen tipper det litt over, og det blir vel mye hans egne reaksjoner. Det er en del av situasjonen at vi som tilskuere også må tåle, slik de etterlatte og pårørende tåler. Vi kan aldri helt forstå eller komme dit de er.

Schau har anstendighet. Det er ganske stort.

Kristopher Schau: Rettsnotater uke 4

Les også

-
-
-
-