Kommentar

Påskemysteriet er fylt til randen av drama og dynamikk.

Den guddommelige energi eksploderer i nådens stråleglans. I kosmos høres jubelen over at døden bryter sammen.

Den korsfestede Kristus reiser seg i herlighet. 33-åringen går inn i dødens innerste, fortapelsens dypeste, tomhetens ytterste, straffens alvorligste. Han tar grep om døden, gjennomlever den, gjennomborer den, infiltrerer den, så døden dør i oppstandelsens stråleglans.

Han er sterk og vakker, Marias sønn: «Ansiktet var som solen, når den skinner i all sin kraft» (Joh Åpenbaring 1,16).

Han er utilnærmelig i sin guddom – men nærværende i sin nåde. Han er ugjennomtrengelig i sin guddommelige eksistens – men mild og varm i sin menneskelige nærhet.

Han er ubegripelig i sin kosmiske væren, uforståelig i sin natur, ufattelig i sin personlighets mannlige og guddommelige struktur – men ufattelig raus is in vilje til frelse, fred, forsoning.

Påskemysteriets innerste er Jesus Kristus. Den korsfestede. Oppståtte. Frelser. Som snart kommer igjen for å gjøre alle ting nye.

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-
-

Les også