Sakset/Fra hofta

Anne Kristine L. Toje satte nylig et kritisk søkelys på stortingsrepresentanters og offentlig ansattes reisevirksomhet hos Minerva. Hennes viktigste ankepunkt mot den politiske turismen er i hovedsak et manglende samsvar mellom ressursbruken og det faglige utbyttet, hvilket også ser ut til å gjelde forvaltningsturismen. I kommentarfeltet nevnes også den akademiske turismen, en lenge benyttet betegnelse på konferanser uten det man kan kalle banebrytende vitenskapelig innhold, lagt til destinasjoner med et rikt tilbud av fornøyelser.

Det er en side ved denne reisevirksomheten som en formodentlig hensynsfull Toje ikke omtaler i sin utmerkede artikkel, nemlig hva slags figur de gjør på Norges vegne, disse som er utenlands i embeds medfør og dermed på sett og vis representerer landet. For det er dessverre ikke helt ukjent at endel nordmenn i praksis ser ut til å oppfatte det slik at de befinner seg i en slags frisone hvor det ikke gjelder alminnelige regler for adferd og høflighet så snart de er gått igjennom sikkerhetskontrollen på Gardermoen. Og kanskje ser man ikke alltid det uheldige i det fordi overbærende mennesker utenlands gjør gode miner til slett spill.

Men av og til setter oppførselen spor som blir sittende igjen hos dem som overvar det hele, selv i lang tid etterpå. Et eksempel er et besøk som Stortingets finanskomité avla Argentina for noen år siden. Dette var på et tidspunkt da de sosiale spenningene i landet var på bristepunktet i forbindelse med en politisk strid om skatter og avgifter som satte landeiere opp mot arbeidere, og det var kommet til flere voldelige sammenstøt. Samtidig var store deler av Buenos Aires innhyllet i røyk etter at en gressbrann bredte om seg med voldsomme konsekvenser for landbrukssektoren.

Dette var bakteppet da finanskomiteen under sitt opphold i hovedstaden skulle besøke en estancia — eller ranch, som man ville ha kalt det i Nord-Amerika. Under de rådende omstendigheter var det ikke helt enkelt å spore noen entusiasme for ideen hos ellers gjestmilde farmere, men takket være store gratis anstrengelser lagt ned av norske kontakter med det prestisjefylte og prisvinnende landbruksfakultetet ved Universitetet i Buenos Aires, fikk man arrangert et besøk hos en produsent som til tross for de vanskelige omstendighetene hadde forberedt både faglig innhold og asado — barbecue — for de fornemme gjestene fra Norge.

Estanciaen befant seg et stykke utenfor Buenos Aires, og på grunn av kaos, streiker, det store røykteppet og standarden på argentinske landeveier, tok bussturen dit lenger tid enn finanskomiteens medlemmer hadde forventet, hvilket fikk flere av dem til å bekymre seg for om de ville rekke tilbake til byen i tide til fotballkampen og tangoshowet de også hadde til hensikt å få med seg under oppholdet.

Resultatet var at vertskapets faglige informasjon om hvordan man som produsent med hundre ansatte i et teknologisk avansert pionerbruk tilpasser seg en omskiftelig politisk virkelighet, ble fulgt allernådigst med rynkede neser og tunge sukk. Etter tjue minutter mistet noen tålmodigheten, reiste seg demonstrativt og gikk ut. Da vertene ville vise de besøkende kvegdriften, var finanskomiteens medlemmer klare på at de hadde dårlig tid og måtte skynde seg tilbake til Buenos Aires. Det planlagte programmet ble således avbrutt, man smakte i all hast på det storslagne måltidet som var blitt laget i stand med tilhørende musikk, og styrtet ned Malbec-vinen innen man hastig returnerte til bussen.

Viserektoren ved landbruksfakultetet, som var med i bussen og hadde bidratt til arrangementet, var sjokkert over den manglende respekten som ble lagt for dagen av de norske folkevalgte. Det ble ikke noe bedre av at en nylig utnevnt statsråd på veien tilbake meddelte omgivelsene at «Eg vil ha øl, folkens!». Bussen ble omdirigert til nærmeste landsby, da man tydeligvis ikke hadde det så travelt lenger, og øltørste parlamentarikere stormet ut for å handle med initiativtageren i spissen. Kort tid etter var stortingsrepresentantene som forvandlet til støyende ungdommer i Syden. Hvilke tanker viserektoren må ha gjort seg under resten av det som — hederlige unntak til tross — fikk preg av russetur, er ikke godt å si. Men lokale norske kontakter trodde de skulle dø av skam over det som fikk preg av misbruk av eget nettverk for å få folk til å strekke seg langt for gjester som ikke bare var utakknemlige og respektløse, men i tillegg lot som om de hadde noe viktig fore mens de mest av alt lengtet etter friheten til å oppføre seg som snørrunger.

Kanskje er det ikke helt rettferdig å nevne denne episoden spesielt, gitt at langt pinligere og alvorligere ting blir begått av nordmenn som reiser utenlands for allmennhetens regning. Men Stortinget representerer oss alle, og må finne seg i å bli målt etter en viss standard — i alle fall tilfredsstille en minstestandard. Det er en enkeltsak, men den føyer seg inn i et mønster hvor man ser at fellesskapets midler av deres fremste forvaltere ikke bare blir betraktet som noe man kan dele ut til sine politiske venner, men også en slags kilde til egen fornøyelse, hvilket tar seg ekstra dårlig ut i kombinasjon med fravær av egen anstrengelse og manglende anerkjennelse av andres sådanne. Det spørs altså om ikke offentlig sektor, i særdeleshet politikken, har mye å lære av privat sektor — også hva angår koder for egne representanters og ansattes oppførsel i utlandet.

Det hele har ellers et annet aspekt i globaliseringens tidsalder. Man vil helst at innvandrere tilpasser seg det norske samfunnets standarder, men selv vil man gjerne utøve tradisjonsrik nordeuropeisk fyll utenfor Nord-Europa, hva enten man overvintrer eller besøket er av kortere varighet. I visshet om denne vår defekt burde vi kanskje innse at andre også tar med seg sine defekter til Nord-Europa, og ikke bare de sjarmerende forskjellene man svermer for ved seremonielle anledninger.