Kommentar

Nordmenn som drar med Norwegian til Dubai for å se på 829,8 m høye Burj Khalifa og handle i Dubai Mall, eller for å nyte after-ski på Mall of the Emirates, burde mye heller unne seg en tur i bakgatene. Enten man velger Deira – Dubais gamle sentrum, Abu Dhabi, Sharjah eller Doha, er det i bakgatene der man kan finne sjarm, få hakeslipp og en god opplevelse.

Ute i heten koker Deira av varme og vennlige mennesker, fra alle verdens hjørner. Vel, asiatene er i overtall, uten tvil, men for en smeltedigel. Begynn med en frokost, min favoritt er den libanesiske. Nybakte mana’eesh – usyrnet brød på størrelse med en norsk pannekake – med en krydderblanding kalt za’atar (mye timian) på olivenolje, servert med friske grønnsaker og te som tilbehør. Mmm, nydelig. Ta så en tur innom så mange som mulig av de utallige butikkene som selger alt fra afghansk nashwar (snus) – kun under disken, må vite (gulfaraberne liker ikke snus) – thaisilke i metervis, perfekte imitasjoner av de dyre Luis Vutton-veskene du kan se inne på «Plastic Fantastic-kjøpesentrene», gull, mobiler, belter, klær og det meste mellom himmel og jord, selvsagt i alle verdens farger og størrelser. Kjøpepresset er minimalt, vil du bare se, er det helt i orden. Har du tid til å prate litt, er de aller fleste bortimot overlykkelige over å få anledning til å slå av en passiar. Etter et par timer med shopping kan det passe bra å stikke innom en libanesisk barbersalong for få fjernet skjegg eller dun på panne, kinn og ører. Har du godt med tid, og lyst, kan du også få en bortimot fullverdig «hode-spa» for en meget rimelig penge.

Etter dette kommer valgets kval. Hvor skal man spise? Mitt råd er enten å spørre en jeg har kommet i snakk med, eller innfallsmetoden. Du skal ha ganske innsnevrede nesebor og begrenset apetitt for ikke å bli fristet av en av de mange duftbrisene som slår imot en med jevne mellomrom. Her forleden ble jeg invitert med på nepalsk restaurant av en fjerdegenerasjons ghurka. Han fikk bestemme menyen, og raskt kom et fat nydelig chili-kylling og et fat med kjøttfylte nudler på størrelse med mors minneverdige kålrulletter på bordet. Bestikket besto av like mange gafler som vi var gjester, dandert på hvert av fatene. Øl ble servert i halvannenliters-mugger, og på scenen var et nepalsk band, med dansere, i full gang med kveldens opptreden. Jeg fikk bare med meg et og annet ord, men rytmen og gleden – hos det dansende nepalesiske publikum vel og merke – fikk oss alle i god stemning. For meg så de opptredende ut til å komme fra Mongolia i øst til Bangladesh i sør, men verten forsikret meg om at de alle var fra Nepal. Livsgleden og vennligheten både ansatte, opptredende og de andre gjestene viste, ga meg virkelig lyst til å besøke Nepal.

Plastic Fantastic

Er man først i Gulfen kommer man jo ikke utenom et besøk på et av de mange luftavkjølte, gigantiske kjøpesentrene. Dubai Mall er på svimlende 504 000 m2, og stappfullt av for meg helt uinteressante butikker, den ene mer glanset enn den andre. Men, bruker man øynene og ser vekk fra utstillingsvinduene kan man få næring til mange refleksjoner.

Innimellom de mange stylede, asiatiske kvinnene som betjener salgsboder for de alt fra de dyreste parfymer til superbillig juggel, vandrer vestlige turister med luksus i blikket og en hel hær av niqab-kledde kvinner i sorte, gulvside abayaer (kjoler), noen med Luis Vutton-vesker til Gud vet hvor mange tusen dollar. Om de ikke går flere i følge – det er sjelden å se dem gå alene – tripper de som regel et eller to skritt bak sin mann. Lenger bak følger en filippinsk, malaysisk eller indonesisk nanny, gjerne med et barn på armen, to-tre virrende rundt og et i barnevogna. Hva skulle de gjort uten nannyene? Mannen, som ikke sjelden har sine merke-solbriller på, er også ulastelig antrukket. En gulf-araber bærer sin dishdasha eller kandura med stolthet og verdighet. Flortynne, kritthvite og ikke minst nystrøkne, fotside kjortler, og på toppen en nøye dandert ghutrah, holdt på plass av en sort agal. Lokale kjentfolk hevder at måten hodeplagget er dandert på kan si noe om hvilken stamme bæreren tilhører. Men, antrekket er ikke komplett uten en steindyr , prangende klokke og en mobiltelefon av nyeste modell i den ene hånden.

Kontrasten til andre, besøkende arabere er stor. Der er det færre niqaber, færre Luis Vutton-vesker og mye mindre glamour. Kvinnene går også her et skritt eller to bak, nannyene er det færre av, ofte ser jeg kvinnene bære minstebarnet selv. Det er også langt mellom dishdashaene, og hva enn disse araberne bærer av klær, mangler de så desidert denne auraen av nystrøken eleganse som gulf-arabere flest er så nøye med å vise frem. Arrogansen i forhold til filippinske eller afrikanske ekspeditører er dog den samme som hos deres rike fettere. Det kan være innbildning, men jeg mener bestemt at mange av disse arabiske kvinnene bærer med seg et utrykk av lidelse og avsky for sine menn. Om jeg skulle komme til å snakke noen vennlige ord med et av deres bortløpne barn, er det alltid de som sender meg et lite, bedrøvet smil til takk, mens fedrene i beste fall sender meg et forarget blikk som om det var min skyld at barnet kom på vidvanke, men som regel overser de meg helt.

Men tilbake til de velstrøkne og arrogante. En dag jeg hadde støtt på flere enn vanlig av disse opptogene, slo det meg plutselig: Tenk hvor mange gjestearbeidere disse velstrøkne har til å vaske og stryke for seg!

Gå ut i bakgatene og begynn å telle vaskerier. De finnes overalt. Kikk inn, og du vil se at vaskemaskinene går konstant, stykejernene og damppressene står på og air-conditionen har tunge tider.

Disse gutta, for det er det de er – jeg har ennå til gode å se en kvinne jobbe på et vaskeri i Gulfen – har en fantastisk arbeidsmoral. Akkurat arbeidsmoralen deler de med de fleste gjestearbeiderne i Gulfen. Mang en gang har jeg omtrent falt i staver over skomakere, urmakere (klokkereparatører) asfaltleggere, jernbindere, grøftegravere, gartnere, drosjesjåfører, piccoloer, vaskegutter (og –jenter), servitører, kokker, barberere og portnere som ikke sluntrer unna, men som konsentrerer seg om jobbene de har. Når jeg vet hvilken ussel lønn – i mine øyne – de har, tenker jeg ofte på hvilket verdisyn, hvilken moral og hvilken etikk de har som kan holde på slik, år etter år som tjenere for velfødde, bortskjemte og arrogante gulf-arabere. Gartnere og bygningsarbeidere som jobber ute i stekende hete får ha meg unnskyldt, for meg finnes det ikke tvil: Uten de sør-asiatiske vaskeriarbeiderne – fra India, Bangladesh og Pakistan – ville gulfaraberne falt sammen som en gjeng uflidde lasaroner. Det er vaskeriarbeiderne som holder dem oppe, de er Gulfens ryggrad!

 

God tur!