Gjesteskribent

Nå kommer vi til å høre det bli gjentatt av journalister og pyntelige politikere ved enhver anledning: Det er en stor suksess for den arabiske våren og et tegn på demokratiets suksess når Ennahda, det største partiet i Tunisia, har besluttet ikke å omgjøre den første paragrafen i grunnloven fra 1959. De har altså beholdt formuleringen om at Tunisia er en «fri, uavhengig og suveren stat: dens religion er islam og dens styreform er republikkens».

Ennahda har altså sikret seg retten til enda en gang å bli utropt til et «demokratisk islamsk parti» av den internasjonale pressen, ettersom den islamske lovgivningen — sharia — ikke er nevnt i lovparagrafen. Det kommer i annen rekke at denne likevel er underforstått idet islam er statsreligion. Det er altså ikke til å kimse av at Tunisia i praksis er i ferd med å formes av Det muslimske brorskapet (som er opphavet til såvel Ennahda som partiets leder Gannouchi), til tross for at de poserer som moderate i det som er, eller i alle fall var, det mest sekulære landet i den arabiske verden. Men man vet nå at dette er en islamsk snarere enn en arabisk vår, slik den egyptiske også er det. Der fikk den «moderate» fløyen og salafistene tilsammen 72 prosent av representantene i parlamentet. Islamismen er også på fremmarsj i Marokko, hvor en israelsk diplomat i går måtte rømme unna en folkemengde som var i ferd med å omringe ham. Dersom Ennahda skulle vise seg fra sin myke side i Tunisia, er det lett å tenke seg at salafistene kommer til å innta gater og torg, om hvem vet med hvilket resultat. I går samlet 8000 mennesker seg på et torg i Tunis for høylydt å forlange innføring av sharia, under rop om at «vi vil ha en islamsk republikk»:

Det betenkelige er at manifestasjonene av islamsk stolthet, som Ennahda ikke har hatt noe å si på, har vært tallrike. En islamsk milits er også blitt legalisert. Anna Mahjar Barducci rapporterer på nettstedet til Gatestone Institute at innenriksministeren har gitt legal status til «Komiteen til dydens fremme og syndens motarbeidelse», et religiøst politi opprettet etter revolusjonen. Det utgjøres av tre enheter som kontrollerer den religiøse lydigheten, vitenskapen og juridiske spørsmål. Politiet har angrepet kvinner uten slør på gaten, det har okkupert moskeer, det har slått professorer og liberale journalister. Ennahda, som frykter salafistkreftene, har dessuten gitt det lov til å okkupere og kontrollere mindre byer, som for eksempel Sejnane nordvest i landet med sine fem tusen innbyggere. Ifølge tunisiske medier har omlag 250 personer talibanisert byen og påtvunget sharia gjennom talløse episoder med vold og intoleranse. En vinhandler har fått fingrene slått i stykker. Salg av søtsaker til nyttår er blitt forbudt fordi det er en kristen fest, det samme er tobakk og bestemte typer dameklær. Lokale medier hevder at regjeringen lar salafistene holde på med sine lokale eksperimenter med hard sharia, og at de i disse dager til og med har latt et parti som offisielt er forbudt — Hizb ut Tahrir, også kalt Frigjøringspartiet — organisere en internasjonal kvinnekonferanse hvor temaet er kalifatet som lysende eksempel hva angår kvinners rettigheter og politiske rolle. Fem hundre deltagere kom fra hele verden. De slo fast at demokratiet har spilt fallitt, og at «kalifatet, som er satt på en historisk prøve, kan gi de muslimske kvinnene en bedre fremtid» (dette ifølge en kvinnelig britisk deltager). Konferansen fant sted i det luksuriøse Gammarth-palasset i Tunis’ nordlige utkant, og ble holdt i en åpen og lystig tone, og det så ikke ut til at Ennahda hadde noe imot at kvinner brukte all sin energi på å forklare kalifatets fortreffelighet i nærvær av en forbudt organisasjon.

Selv om Rachid al Gannouchi — lederen for Ennahda, som fikk førti prosent av stemmene — har fulgt en myk linje helt fra starten av, ivrig etter å bevise sin vilje til dialog med Vesten, er det likevel vanskelig, om ikke umulig, å tenke seg at man i den fremtidige styringen av landet ikke vil gi innrømmelser til salafistene, venner og fiender på én gang som de er, på vakt mot ettergivenhet mot Vesten og fast bestemt på sine harde sunni-islamske linje. Hvis man leser intervjuene som Ennahda-lederne gir til tunisiske aviser, innrømmer de at de ser med oppmerksomhet og varsomhet på salafistbevegelsen, for å unngå å forverre splittelsene. I tiden fremover kan man altså forvente flere salafistiske protester, ledsaget av mer eller mindre åpenbare og gradvise tilpasninger fra Ennahdas side.
 

Opprinnelig i Il Giornale 27. mars 2012.