Sakset/Fra hofta

Bourghibas og Ben Alis styre de siste 50 år var autoritære regimer som så med dyp skepsis på politisert islam, og hadde ingen skrupler med å mistenkeliggjøre, og deretter forby hva de anså som suspekte utslag av islamisme:
Ennadha-partiet var forbudt, og dets leder Ghannouchi levde i eksil med en dødsdom hengende over seg. Moskeer var statsregulerte institusjoner, i motsetning til den tradisjonelle situasjonen innen sunni-islam, hvor hver menighet er selvstendig, velger og lønner sine egne imamer, og fungerer mest som bedehuskulturen og frikirkene vi kjenner fra kristen-Norge. Også på det private plan kunne myndighetene gripe inn: Menn som gikk med det tradisjonelle helskjegget kunne få uønsket oppmerlsomhet fra politiet, og kvinner hadde forbud å bevege seg i offentlige rom iført hijab, og niqab var selvsagt også forbudt.

Det var en uuttalt selvfølge at slik kunne man ikke gå kledd, for eksempel i sekularismens bastioner som universitetene. Men, i månedene etter revolusjonen i januar har ytterliggående grupper blitt langt mer synlige i det tunisiske samfunn. Ikke bare er det rapportert om at flere moskeer er tatt over av radikale imamer, men hijab og niqab har bredt om seg. Og universitetene ser ut til å ha blitt den første kamparena der streng islam krever sitt inntog, under banner av «rett» for tilslørte kvinner å studere, koblet med en påfallende sterk vilje til å ty til trusler og mobbmentalitet for å tvinge kravene sine igjennom.

Symbolsaken om kvinners rett til å bære niqab og samtidig kunne aksepteres som student har ledet til flere opptøyer. Allerede før valget, i helgen 7-8. oktober, demonstrerte hundrevis av salafister ved universitetene i Tunis, Sousse, Bizerte og Sfax, fordi en kvinne ved universitetet i Sousse ble nektet inntak fordi hun ikke ville ta av seg niqab’en. Den administrative lederen der kom også i håndgemeng med kvinnens mannlige støttespillere. Men, etter valget i slutten av oktober er det særlig kontroversen ved universitetet i Manouba som har fått bred omtale.

Slørstriden ved Manouba Universitet

Det begynte en trøtt mandag morgen, den 28.november, første dag i eksamensavviklingen. Et hundretalls salafister, slett ikke alle studenter, begynte å bråke på universitetsplassen. En gruppe trengte seg inn i en forelesningsal der en engelsk-klasse holdt til, mens en 40-talls andre marsjerte opp på kontoret til dekanen ved Kunst-og-humaniora-fakultetet. Der forlangte de at kvinner som bar niqab måtte aksepteres både i klasserom og under eksamensavvikling, de krevde at et eget bønnerom måtte innredes på fakultetet, og de skal også ha krevd kjønnsdelt undervisning (det siste noe uklart). Da dekanen viste seg noe uvillig å etterkomme kravene, stengte demonstrantene ham like greit inne i noen timers tid.

Dagen etter braket det løs på universitetsplassen, der en gruppe studenter og lærere protesterte og skrek mot salafistene, og disse skrek tilbake. Begge gruppene ble rasende da en politiker fra venstrepartiet Ettakatol kom luskende og ville politisere konflikten, og ropte i samstemt kor «degage!» («ha deg vekk!») til ham. Og slik gikk den uka, der salafistene med sine sit-in aksjoner umuliggjorde vanlig universitetshverdag. Neste uke, den 6.desember, forhindret salafistene dekanen fra å komme inn på hans kontor, en fransklærer som kom ilende til for å hjelpe ham ble slått ned.

Rådet ved fakultetet, som i løpet av forrige uke hadde akseptert kravet om bønnerom, men sto på sitt nei til niqab, fant like godt på å stenge fakultetet, samt henstille til politiet om de kunne tenke seg å yte bistand. Fakultetet har ennå ikke gjenåpnet.

Hvor skal grensen gå?

Det er nok tvilsomt om tunisiske universiteter kan holde den rigide forbudslinjen med niqab. Som en av motstanderne påpekte, er det fullt mulig for niqab-kledte kvinner å studere ved europeiske universiteter, og hvorfor skal det da ikke gå an ved et tunisisk universitet? Universitetsledelsen peker på mulige identifikasjonsproblemer, mens motstanderne påpeker at dette må kunne ordnes ved at kvinnen letter på sløret i et tilstøtende rom, før hun går opp til eksamen.

Et annet punkt universitetsledelsen har pekt på for å opprettholde forbudet mot kvinner i niqab under forelesninger, er at det er essensielt for foreleseren, som del av pedagogikken, å kunne se ansiktene til sine studenter. Men, uansett hva akademikerne måtte mene, synes uttalelsene til pressetalsmannen for valgvinneren Ennadha å levne lite håp for sekularistenes ønske om fortsatt niqab-forbud. Moadh Kherji sier at det vil ta tid før grupper lærer seg grensene for utøvelsene av personlige friheter. Han sier at Ennadha fordømmer press-og-skremselstaktikken salafistene har benyttet seg av; «We condemn any act of intimidation, of violence against fellow students and academics.». Men, han nøyer seg ikke med det. Han tilføyer at saken er blåst utover alle proporsjoner, og sier at den håndfull kvinner ved Manouba som ønsker å gå med niqab bør få lov til det,

«The administration should have compromised with the protesters…We call on the dean to find a real solution, to accept that these students have the right to be there and to follow their religious beliefs.»

Alt dette høres jo så fint og flott ut, men er det nå så sikkert at en ideologisk gruppering som ikke skyr vold, innesperring av dekan den ene dag, og utestenging av ham den neste, vil nøye seg med implementering av krav som «kan» forstås som kompatible med et genuint liberalt syn?

Det har nemlig vært enda flere hendelser ved tunisiske universiteter, og disse er slett ikke begrenset til kravet om at kvinner i niqab må få lov til å være studenter:
Blant annet har det vært protestert mot forelesernes personlige klesdrakt. En kvinnelig lærer ved den teologiske høyskolen i Tunis opplevde en dag midt i oktober at klasserommet var tomt. Endel av studentene hennes, og andre, sto ute på plassen og ropte at de ville ikke undervises i islamsk lære av en sekulær professor. Noen dager senere trampet en gruppe studenter inn i en forelesning og forlangte at de andre studentene måtte gå, fordi læreren ikke hadde på seg en hijab. Plakater dukket opp som kalte henne «vantro», og etter noen ukers mobbing orket hun ikke mer, og søkte overføring til et annet universitet. En tilsvarende hendelse opplevde Rafika Ben Guriat ved handelshøyskolen i Manouba. Den 31.oktober, etter 1.time, gikk hun over universitetsplassen og undret seg litt over hoing og plystring, men knyttet det ikke direkte til seg selv. Ikke før hun kom inn til annen time og så de forskrekkete ansiktsuttrykkene til sine studenter. De rådet henne til å avlyse forelesningen, for det ville ikke være trygt for henne. Men, hun holdt på i 45 minutter inntil bråket utenfor hoveddøren ble altfor høyrøstet. Da eskorterte noen av hennes elever henne gjennom bakdøra til administrasjonslokalene, med noen av demonstrantene i hælene. Studentene hennes fortalte at det skyldtes at hun ikke gikk med tilstrekkelig «respektfulle» klær at hun hadde vekket demonstrantenes vrede.

Andre krav enn forelesernes personlige klesdrakt er også blitt fremmet: I Gabes, for eksempel, forlangte en gruppe studenter kjønnssegregering, ikke bare under forelesninger, men også i universitetskantina. Og også forelesningstemaer er det blitt reist protester mot:

«On November 23, Asma Saidan Pacha, assistant professor at the Higher Institute of Arts and Crafts in the city of Kairouan, was administering an exam that contained a reproduction of the Michelangelo fresco from the Sistine Chapel depicting the creation of Adam. A group of her students joined by others burst into the classroom, shouting that paintings such as this one that personify God are un-Islamic. They followed her to the faculty lounge, insulted her, and told her to recite the “Shahada,” the Muslim declaration of belief in the oneness of God and in Muhammad as his prophet.

“They asked me to declare publicly my repentance for having insulted Islam,” Pacha told Human Rights Watch. “It was like standing in front of an inquisition tribunal. After two hours, they let me go when a student of mine promised to submit all my courses to their oversight.”

Vi ser altså her en utvikling ved universiteter i Tunisia der forstyrring av undervisning, sabotasje, trusler mot ansatte og medstudenter aktivt velges som strategier for å tvinge igjennom stadig mer ekstreme krav. Hvor skal grensen trekkes? Hva vil Ennadha se på som «riktig» grense, og vil universitetsansatte kunne leve med den?
Og, vel så viktig, vil ekstremistene nøye seg med den grensen?