Nytt

Etter 22/7 og Toulouse kan man ikke si «det kan ikke skje her». Det kan skje hvor som helst.

Det som myndighetene bør være obs på er de lange linjene, og de uventede forbindelser.

I Odd Isungsets bok om attentatet på Nygaard er noen av de mest interessante opplysningene knyttet til den iranske ambassaden i Oslo og en moske som ble frekventert av både regimetilhengere og -motstandere. Overvåkingspolitiet, den gang POT, holdt øye med moskeen og ble både forbauset og forvirret av at tilsynelatende fiender omgikkes.

Mannen som mistenkes for å ha skutt Nygaard var i Norge som flyktning, men vendte tilbake til Iran etter attentatet og skal ha gjort karriere.

Etter at noen – høyst sannsynlig Israel – har likvidert flere av Irans fremste atomfysikere – har regimet sverget hevn. Kapasiteten synes begrenset. Attentatforsøkene i Delhi og Bangkok var klønete. I Delhi benyttet man en frilanser som arbeidet for iranske Press TV, og i Bangkok benyttet man iranere som var lett å avsløre. En av bombene gikk av prematurt, en iraner forsøkte å flykte ut av landet og ble tatt på flyplassen.

Forsøket på å bruke en mexicansk narkobande til å likvidere den saudi-arabiske ambassadøren i Washington, var også merkelig. Det er ikke sikkert at alle i Teheran synger fra samme noteark.

Men viljen til å slå tilbake er det ingen tvil om. Man synes å gripe enhver mulighet til å ramme israelske – og NB! jødiske mål.

Det betyr at alle jødiske personer og jødiske sentra over hele verden er potensielle mål for øyeblikket. Har norske myndigheter tatt dette innover seg?

Etter 22/7 og etter Toulouse er det ingen formildende omstendighet lenger. Man kan ikke si man ikke visste.