Sakset/Fra hofta

At medi­er fun­g­er­er som mik­ro­fon­sta­tiv for volds­for­her­lig­en­de is­lam­ist­er er ikke noe nytt, men det spørs vel om ikke Mor­gen­bla­det har satt en slags rek­ord med sin fer­ske ar­t­ik­k­el fra Gaza kalt «Mar­tyr­en­es mor». Et port­rett av Ham­as’ par­la­ments­med­lem Umm Ni­d­al — som stolt har bi­falt inn­til vid­ere tre av sine seks søn­n­ers vold­som­me død i der­es for­søk på å ut­se­t­te is­rael­ere for det sam­me — er så fat­tig på kri­t­is­ke spørs­mål og så rikt på as­sosi­asjons­­frem­kal­l­en­de ord av det po­si­ti­ve sla­g­et at man nær­mest vær­er en viss ak­t­el­se for hen­ne hos jour­n­al­is­t­en.

Det er for­stå­el­ig at man må opp­tre høf­lig over­for et mis­tenk­somt el­ler pot­en­si­elt av­vis­en­de int­er­vju­obj­ekt. Det er hel­l­er ik­ke nød­ven­dig­vis galt å væ­re mik­ro­fon­sta­t­iv, i den for­st­and at man lar en per­s­on ta­le fri­tt, sær­lig ik­ke når ved­kom­men­de har opp­fat­nin­g­er som er så hin­sid­es at men­t­alt fri­s­ke men­n­es­k­er ba­re blir sitt­en­de van­tro (no pun in­ten­d­ed) og ga­pe. Det er og­så en må­te å vi­se dis­t­an­se på: Van­vid­d­et tal­er helt ut­mer­k­et for seg selv. Men da fore­går det ik­ke no­en egent­lig sam­ta­le. Det he­le får mer kar­ak­t­er av en slags nat­ur­dok­u­men­t­ar. Jun­g­el­en er fas­ci­ner­en­de, selv om man ik­ke for alt i ver­d­en vil­le bo der selv.

Men man vet ik­ke helt hva man skal tro om Åshild Eidems stå­sted når hun — om­trent i sam­me stil som den av He­ge Stor­haug på­pek­te om­tal­en i Kla­s­se­kam­p­en av øyne­ne som strå­l­er gjen­nom niq­ab’en — skri­v­er det­te:

Umm Nid­al er all­tid kledt i en sort aba­ya, en lang­erm­et drakt som rek­k­er til føt­t­e­ne, og en roms­lig hij­ab som dek­k­er skul­d­re og bryst. Hun har bla­n­ke, mør­ke­bru­ne øy­ne og et bli­kk som er bå­de fjernt og fok­u­s­ert, som om hun stir­r­er fra en kraft dypt in­ni seg.

Er det­te en slags be­und­ring for den glø­d­en­de ov­er­bev­is­n­in­g­en Nid­al hen­t­er fra Al­lah, eller er det en form for fas­cin­as­jon som man li­ke gje­r­ne kun­ne hatt over­for et rov­dyr? En løv­in­ne er vel og­så «kom­pro­miss­løs», «res­pek­tert» og «stolt»? For ik­ke å sna­k­ke om «be­rømt» og «sym­b­ol på of­fer­vil­je»?

Litt len­g­er ut i ar­t­ik­k­el­en blir det tyd­e­l­ig at jour­nal­is­t­en ik­ke be­ve­g­er seg rundt i Ga­za som om hun var i en slags zoo­lo­g­isk ha­ge av ter­r­or­is­t­er. Hun tar det som si­es der på alv­or. Noe an­net vil­le da også vært galt, et­ter­som ide­ene der­fra rei­s­er ver­d­en rundt med fly­ve­mas­kin­e­n­es hjelp, og­så til vår eg­en an­de­dam, selv om Ga­za kan­skje kan sam­men­lig­n­es med et bur, men­t­alt som fy­s­isk.

Des­to mer øre­døv­e­n­de er fra­væ­r­et i tekst­en av dis­tan­se til den­ne mor­en fra Hel­v­e­te, som «smi­l­er mildt» med tan­ke på at hun kan­skje vil li­de sam­me skje­b­ne som de tre hed­en­gang­ne søn­n­e­ne. Jour­nal­is­t­en lar Nid­al rett­fer­dig­gjø­re ang­r­ep på si­vi­le un­d­er hen­vis­ning til at de har gjen­nom­ført før­ste­gangs­tje­n­es­te, og for å få hen­ne til å gjø­re en best mul­ig fig­ur gir hun et pas­s­e­n­de stikk­ord til av­stand­tag­en fra bar­ne­drap. (For da er den væp­ne­de kam­p­en legi­tim og helt i ord­en, el­ler?) Idet Nid­al for­tel­l­er om al­le kvin­n­e­ne som er dyk­ti­ge kor­an­pug­g­e­re og fli­n­ke til å kjø­pe leke­uni­for­m­er til bar­na, frem­stil­l­es hun om­trent som en like­stil­lings­for­kje­m­p­er.

Et­t­er å ha høs­t­et Nid­als mis­bil­li­g­el­se for­di slø­r­et hen­nes er for kort, skri­v­er Mor­gen­bla­dets ut­sen­d­te om «mar­tyr­video­ene» som er spilt inn sam­men med søn­n­e­ne. Der­et­ter gis Nid­al an­led­ning til å fun­d­e­re litt ov­er et av de sto­re meta­fys­is­ke spørs­mål­e­ne: «Hva bet­yr død­en for deg?». Som om det var av stø­r­re int­er­es­se å hø­re hva frem­tre­d­en­de med­lem­m­er av døds­ku­l­ter har på hjer­t­et i så må­te enn hva pedo­fi­le ten­k­er om barn­dom­m­en, som om ved­kom­men­des kom­men­tar var et ver­di­fullt til­skudd til den filo­sof­is­ke plu­ral­is­men.

For å si det med Geir Le­vi Nil­s­en, nå­de den som had­de lag­et slikt et em­p­at­isk, pluss­ord­spekket og til under­dan­ig­het gren­s­en­de port­rett av en euro­pe­isk høy­re­eks­trem­ist — ing­en nevnt, ing­en glemt.

Det kan nok hen­de at en mer hardt­slå­en­de art­ik­kel fra Ga­za vil­le gjø­re det van­ske­li­g­e­re å opp­nå int­er­vju­av­ta­l­er i frem­tid­en, men skal ik­ke en uten­riks­rep­or­t­er væ­re for­ber­edt på å «bre­n­ne» sin ad­gang til et ter­ri­tor­ium hvis det er pri­s­en for å skri­ve i pakt med sin sam­vit­tig­het? Hvor langt kan ved­kom­m­en­de stre­k­ke seg i inn­gå­el­se av ko­se­li­ge re­la­s­jo­n­er til mon­strø­se per­s­on­er på ste­d­et ut­en på et vis å ufar­lig­gjø­re ell­er i ver­ste fall an­ta en flik av den sam­me ver­dens­an­sku­el­s­en? Er det vik­tig­e­re å kun­ne opp­rett­hol­de mulig­het­en til en noen­lun­de prob­lem­fri til­vær­el­se i Ga­za enn å ta stil­ling til det som fore­går der?

 

Mor­gen­bla­d­et: Mar­tyr­en­es mor (papir­ut­gav­en 20. janu­ar 2012 — inn­led­nin­g­en er på nett)