Gjesteskribent

Da Rooney Mara, hovedrolleinnehaver i filmen Menn som hater kvinner, antydet at Lisbeth Salander ikke var feminist, visste Stieg Larssons ledsager å sette henne på plass. «Vet hun ikke hva slags film hun har vært med i?» spurte Eva Gabrielsson, som var sammen med Larsson i store deler av hans liv — inntil han døde i 2004. «Har hun lest bøkene? Fikk hun ingen instruksjon?»

Spørsmålene var retoriske, hvis du var i tvil om det. For Gabrielsson var Mara bare et fjols av en Hollywood-stjerne i rekken av slike. Hvis hun hadde tatt seg bryet med å forstå Menn som hater kvinner før hun spilte historiens goth-heltinne, ville hun ha innsett at hele Salanders tilværelse «representerer motstand, en aktiv motstand mot de mekanismene som innebærer at kvinner ikke kommer seg frem i verden, og i verste fall blir misbrukt slik hun ble».

Hennes gjentagelse av ordet «motstand» signaliserte at Gabrielsson, i likhet med Larsson, hadde avtjent tid på Europas ytre venstreside. Bakgrunnen deres fremhevet bare Millennium-trilogiens usedvanlige, tilsynelatende beundringsverdige suksess. Den ytre venstresidens rulleblad hva angår kvinners rettigheter, ville fått Vatikanet til å rødme av skam. Dens allianser med radikal islam gjør den i beste fall til en kvinnefiendtlig kraft, i verste fall til en aktiv undertrykker. Larsson så ut til å være unntaket. Jeg skrev i The Observer om hvor imponert jeg ble da jeg oppdaget at Larsson hadde funnet tid til å klore ned litt polemikk mot æresdrapene i Sverige mens han skrev kriminalromanene sine. Etter alle disse årene var det endelig en venstreorientert person som heller ville dra seg ut av den relativistiske politikkens myr enn å gi avkall på sine prinsipper.

Jeg skal ikke late som om disse bøkene er feministiske pamfletter. Som de fleste andre spenningsromaner har de handlinger som virker absurde så snart man slutter å lese videre. Salander er kanskje et offer for voldtektsforbrytere til å begynne med, men deretter blir hun en superkvinne, som går i rette med og banker opp Hells Angels og tømmer bankkontiene til en korrupt riking, uten at politiet overhodet mistenker henne. Mikael Blomkvist, den shabby, middelaldrende journalisten som hjelper Salander, er en politisk korrekt Don Juan, så karismatisk at han ikke engang trenger å anstrenge seg for å overtale et opptog av vakre kvinner til å bli med ham i sengen. Som jeg og alle andre shabby, middelaldrende journalister i The Observer personlig kan bekrefte, er ikke Larssons fantasier et eksempel på kunst som etterligner livet.

Til tross for alle de tilliggende tåpelighetene, holder feminismen historien ihop, og gir den en merkelig kraft. Menns vedvarende misbruk av kvinner, og menns forventninger om at de kan slippe unna med det, forklarer romanenes forbrytelser og heltenes besluttsomhet i oppklaringen av dem. Det er noe autentisk spennende ved ideen om at det siste tiårets bestselgende spenningsromaner, ble skrevet av den moderne sjeldenheten som er en venstreorientert, mannlig feminist.

Bortsett fra at Larsson ikke var feminist — eller ikke en konsekvent sådan. Han skrev med ektefølt sinne om undertrykkelse av kvinner med hvit hud. Når andre prøvde å gjøre det samme om undertrykkelse av kvinner med brun hud, fordømte han dem som rasister. Min venn og kollega Johan Lundberg, redaktør for det svenske tidsskriftet Axess, har gjort det jeg skulle ha gjort, og lest Larssons obskure bok om æresdrap. Han ventet til filmen kom ut med å dele sine funn med oss.

Larsson avbrøt faktisk skrivingen av Millennium-trilogien for å delta i debatten om «æresdrapene» på to kurdiske kvinner i Sverige. Langt fra å bekymre seg om kvinnenes kvaler, sa Larsson og hans medforfatter at de som kjempet for kvinners rettigheter i innvandrermiljøene, ønsket å «portrettere alle mannlige innvandrere som representanter for én enkelt homogen holdning til kvinner». De hadde kjønnsdiskriminerende og rasistiske grunner. De snakket bare om æreskriminalitet fordi de ønsket å avlede oppmerksomheten fra hvordan hvite menn oppvokst i «det svenske samfunnets patriarkalske strukturer» misbrukte og myrdet kvinner som en selvfølge.

Hvis alt Larsson ville si var at kvinners rettigheter skal forsvares uavhengig av tro og hudfarge, så kunne ingen ha argumentert mot ham. Han var nær ved å hevde det motsatte. Hvis du mente at vestlige rettssystemer med alle sine skavanker var å foretrekke fremfor tvangsekteskap, steining til døde av utro kvinner og religiøse domstoler hvor en kvinnes vitnesbyrd er verdt halvparten av en manns, var du en «høyreradikal ekstremist» av fascistisk merke. I et avsluttende dykk ned i den paranoide demens beskyldte han enhver som var uenig med ham for å planlegge å gi klarsignal til «operative spesialstyrker som er rede til å ta fatt på den etniske rensingen».

Les trilogien eller se filmen, og du kan spore Larssons oppfatninger ved hjelp av hans feilaktige unnlatelser. Han tar med alle former for vold begått av menn mot kvinner, unntatt den volden som er inspirert av kulturelt og religiøst kvinnehat. Jeg vil ikke være altfor pedantisk. Hvorvidt et kunstverk — hva enten det er høykultur eller populærkultur — blir en suksess eller en fiasko, avhenger av hvor bra det er. Larsson var også en modig mann, som konfronterte drapstrusler fra skandinaviske nazister. At han ved anledning spredde primitive ideer i sine politiske pamfletter, endrer ikke en tøddel på hans antifascistiske merittliste, og det gjør heller ikke skjønnlitteraturen hans noe dårligere.

Hans oppfatninger ville ikke betydd noenting hvis de innskrenket seg til Trotskij-kulter. Men forestillingen om at antirasismen er viktigere enn feminismen gjennomsyrer dessverre mesteparten av den europeiske liberale eliten, og den har et særlig stramt grep om den britiske liberale venstresiden. Tilhengerne av denne forestillingen er så redde for å ta til seg vanlig sunn fornuft, at de ikke merker hvordan de oppfører seg som de rasistene de hevder å bekjempe. Noen medlemmer av Iranian and Kurdish Women’s Rights Organisation i Storbritannia, som ikke består av de «høyreradikale ekstremistene» i Larssons konspiratoriske fantasi, skaffet i fjor til veie opplysninger om tusenvis av trusler, bortføringer, syreangrep, mishandlinger, tvangsekteskap, lemlestelser og drap begått av menn mot muslimske og eks-muslimske kvinner. Hvis ofrene hadde vært hvite, ville venstresiden gått bananas.

Vår sentrum-høyreregjering ville aldri ha våget å kutte i bevilgningene til krisesentrene. Den liberale opinionen ville ha krevd at politiet prioriterte kampen mot «æresvold», og anklaget politimestrene for kjønnsdiskriminerende fordommer hvis de nektet. Men siden ofrene var britiske indere, bangladeshere, pakistanere, kurdere, somaliere, arabere og iranere, senket den nervøse stillheten seg. Altfor få var villige til å tåle de rasismeanklagene fra Stieg Larssons tilhengere som et konsekvent forsvar av kvinnenes rettigheter ville avstedkommet.

Jeg går ikke til skuespillere for å få politiske råd. Men da Rooney Mara sa hun ikke trodde at Larssons Salander var feminist, var hun ikke den tomhjernede kjendisen hun kunne se ut som.

 

Opprinnelig i The Observer 8. januar 2012. Artikkelen er oversatt av Christian Skaug, og repubulisert på Document med forfatterens vennlige tillatelse.