Nytt

Aftenposten har i dag et oppslag om alkohol som har noen nye overtoner. Artikkelen retter søkelys på overforbruk, spesielt i jobbsammenheng. Men den har samtidig et preg av virkelighetsflukt og en oppsiktsvekkende oppfordring til anmeldelse av arbeidskolleger. Just like that.

Man må gni seg i øynene når man leser. Er dette et utslag av Det nye Norge, der alkohol ansees for å være noe usømmelig og umoralsk?

Det drikkes altfor meget i jobbsammenheng.

– Arbeidslivet er blitt alkoholavhengig. Så sterkt tok han i, forskeren Steinar Nesvåg, da han skrev sin doktoravhandling Alkoholkulturer i norsk arbeidsliv, allerede i 2005. Og det er ikke blitt mindre av fredagspils, vinlotterier, after-work og fuktige kick-off siden den gang, skal vi tro den nylig utkomne boken Manda morra rus, skrevet av et knippe fagfolk på området.

Risikofylt forbruk
Og dette er noen av tegnene på hvilken vei det bærer, ifølge denne boken og i henhold til rapporten Rus og voksenbefolkningen, laget av Schou Andreassen og hennes kolleger ved KoRus Bergen, Stiftelsen Bergensklinikkene:

Rundt regnet hver tiende arbeidstager har et risikofylt alkoholforbruk.

Om beskrivelsen stemmer, vites ikke. Men det er noe fordømmende i forskeren Jimmy Gimmestads penn. Alkohol er følgesvennen til et samfunn som krever mye. Noen makter det, andre ikke. Men den holdningen som artikkelen fremhever, er anmelder-varianten. Direktør for Operaen direktør Tom Remlov sier bedriften oppfordrer til anmeldelse av arbeidskolleger.

Derimot er det lov å si fra hvis kolleger kommer på jobb, preget av dagen derpå – eller sliter med andre rusproblemer.

– Det er et avpunktene jeg legger stor vekt på i den ruspolitikken vi nå hamrer ut; at det å melde fra om kollegers rusproblemer er en del av varslinsplikten og til alles beste, selv om det kan være svært ubehagelig å «sladre» på dem man jobber tett sammen med til daglig, sier Tom Revlov.

Varslingsplikt?! Dette er nye toner, og de avføder ingen motforestillinger fra Gimmestad. I Det nye Norge er det greit å tyste på kolleger man mistenker for å drikke eller ruse seg på andre måter. Kanskje Gimmestad og Remlov skulle fortelle oss hvordan vi skal være mistenksomme? Hvor mye skal vi tolerere, i fellesskapets navn?

Remlov sier det er mer komplisert å drive operaen enn en oljeplattform. Det er så mye høyteknologi. Derfor må de ha høye krav. Kanskje man skulle gjøre som i Nordsjøen og innføre urinprøver av samtlige? De syv direktørene får ikke lov å røre alkohol så lenge de befinner seg på Operaen, får vi høre.

De går foran med et godt eksempel.

AKAN-arbeid skulle handle om mennesker. Dette høres mer ut som et forstadie til DDR, der hensynet til Det felles gode går foran alt. Aner vi her ansatser til en nye idealer, der avhold blir et felles minste multiplum, en ny norsk verdi?

Alkohol på jobb – vårt siste tabu