Sakset/Fra hofta

I Frankrike er sensuren reell. Dette gjelder ikke bare media. Offentlige rapporter påpeker at franske styresmakter systematisk skjuler sannheten når det gjelder immigrasjon og problemer knyttet til dette.

Den siste viktige rapporten er signert Haute Autorité de lutte contre les discriminations et pour l’égalité (HALDE). Det handler ikke her om noen ”høyreekstrem” nettside eller noen ekstrem organisasjon, men om et regjeringsoppnevnt organ for kamp mot diskriminering og for likhet.

Vanskelig fortid

Det er ikke vanskelig å forstå at det er tema knyttet til immigrasjon som det er vanskelig å snakke om i Frankrike. Det er mange grunner til dette. La oss nevne to: kolonitiden og tidligere integrasjonsprosesser.

Frankrike sliter fremdeles med å komme til rette med sin egen kolonitid. Temaet er knyttet til anklager om vold, utbytting og rasisme. Ulike interesseorganisasjoner, pressgrupper og aktivister bidrar til å holde temaet varmt. Media bidrar villig til å formidle ulike typer anklager for offentligheten.

Stadig flere episoder fra fortiden blir behandlet også av offentlige myndigheter. Et eksempel er den voldelige undertrykkelse av en demonstrasjon til støtte for den algerianske frigjøringsfronten (FLN) 17. oktober 1961, i Paris. Her døde mange, og tusenvis ble etterpå fraktet til interneringssentre. Denne hendelsen er nå blitt gjenstand for offentlige markeringer av en viss betydning.

Men fortiden er ikke bare problemfylt og en potensiell kilde til ydmykhet og skam. Frankrike har opplevd vellykkede integrasjonsprosesser. Landet er jo i opprinnelsen komponert av en rekke mindre europeiske folkeslag, som gjennom historien blir en nasjon med ett maktsentrum, ett språk og én religion.

I det 20-århundre mottar landet relativt store folkemengder av italienere, spanjoler og portugisere. De fleste flykter fra autoritære regimer. Integrasjonen av disse har gått godt, gitt den felles kulturelle bakgrunn. Av de tidligere utlendinger er det blitt ekte franskmenn. Bare navnet avslører i dag en fremmed opprinnelse.

Sett utenfra kan det være delte meninger om Frankrikes åpenhet ovenfor utlendinger. Men det er et faktum at tidligere integrasjonsprosesser har gjort noe med fransk selvforståelse. Franskmenn omtaler gjerne landet som et tradisjonelt terre d’asile med stolthet i stemmen. Man kan derfor bare ane at det oppleves som vanskelig at landet i dag opplever store problemer knyttet til immigrasjon av arabiske og afrikanske befolkningsgrupper.

Nåtiden og det ”alle” vet

Det er derfor grunner til at media er tilbakeholdne når det gjelder kriminalitet og vold knyttet til personer med immigrasjonsbakgrunn. Men man kan samtidig ha forståelse for de leserinnlegg som – uten å kjenne fakta – setter knivoverfallet i sammenheng med Frankrikes massive problemer knyttet til innvandring.

Selv om fransk media i stor grad tier om problemets omfang og avstår fra å rapportere om de daglige kriminelle hendelsene, er ikke befolkningen naiv. Om ikke annet fordi store deler av befolkningen føler uvesenet på kroppen hver dag.

Kriminaliteten tiltar og voldsnivået stiger fremdeles stadig i de store drabantbyene, selv etter mange urolige år. Og det er ikke bare snakk enkelttilfeller med opptøyer og unntakstilstand. Ungdom herjer les quartiers sensibles – problemfylte forstadsområder – og setter jevnlig biler i brann, fra Strasbourg, om Marseilles og til Paris.

Og hvem er ”ungdommen”, les jeunes som media skriver om? Det trenger man ikke skrive, heller ikke si. ”Alle” vet hvem de er likevel, akkurat som ”alle” nordmenn ”vet” hvem som har voldtatt eller overfalt i Oslo. Selv når media kjører ut nyhetssakene med anonym gjerningsmann uten karakteristikker.

Den muslimske orden

Problemene er større enn det man vil innrømme. Og stor innsats fra den franske statens side ser ikke ut til å kunne gjøre noe med uføret. Ferske rapporter tyder på at situasjonen i drabantbyene utenfor Paris stadig forverres. Det utvikles isolerte innvandrersamfunn som lever adskilt fra Frankrike, men på fransk territorium. Republikken, lovverket og den offentlige orden må gi tapt. Islam overtar som den strukturerende faktor for samfunnslivet. Dagligtalen skjer på arabisk.

Det handler om en massiv samfunnsutvikling som ikke kan avfeies som høyreekstrem propaganda. Det er den venstreorienterte avisen Le Monde som nylig har belyst forholdene i les banlieues.

Avisen referer til et ferskt vitenskapelig studie signert politologen Gilles Kepel og hans forskergruppe. Studiet bekrefter at republikkens enhet – en sentral verdi i Frankrike – er i ferd med å smuldre opp. På deler av det franske landområde har det oppstått parallelle samfunn hvor ikke lenger er den republikanske, men den muslimske orden som gjelder.

Ikke tale, heller ikke handle

Media kan referere til et slikt akademisk studie. Likevel: den politisk korrekte fasaden skal holdes. Problemene skal legges skjul på. Media rapporterer nesten ikke om problemområdene, om volden, arbeidsløsheten, narkotikahandelen, i alle fall sett i forhold til omfanget.

Det offisielle Frankrike lukker øynene og later som om man kontrollerer situasjonen. Man har lover både om religionsutøvelse og bruk av offentlig plass, men lar muslimene likevel holde bønnestunder som sperrer all trafikk og ferdsel. Det foreligger rapporter om at en nylig vedtatt lov på feltet ikke blir respektert, selv om staten har stilt bønnerom til disposisjon i enkelte muslimrike strøk i Paris.

Likeledes er det nylig vedtatt lover som forbyr ansiktsdekkende klesplagg i det offentlige rom. Enkelte er allerede blitt bøtelagt i saker som har fått stor medieoppmerksomhet. Så langt så godt! Men hvordan fungerer forbudet i praksis, til dagligdags? Etter de vi erfarer er det få politimenn eksempelvis i den muslimdominerte byen Marseille som ville bøtelegge en kvinne ikledd burka, selv om kvinnen befant seg på offentlig plass. Man kan bare tenke seg årsakene: frykt for sosial uro, kanskje også for eget liv og egne lemmer.

På utenforstående virker det som republikken har helt eller delvis gitt opp i en rekke områder, kalt ”Zones urbaines sensibles” (Zus). Lovene gjelder ikke der. De har ingen konsekvenser ovenfor en hovedsakelig muslimsk befolkning som demonstrerer sin makt og selvbevissthet. Som det på liv og død gjelder å ikke provosere, i frykt for voldelige reaksjoner, i verste fall nye opptøyer hvor hele bydeler står i kok.

Ikke engang vite!

Det er ikke nok ikke å tale om problemene, og ikke handle. Den politiske korrekthet krever at man skal ikke engang vite om dem! For i Frankrike unngår man å anlegge etnisk orienterte kriterier i statistikker.

Dette betyr at at problemer med vold og kriminalitet – délinquence – ikke kan forklares med henvisning til etnisk bakgrunn, kulturelle forskjeller eller religiøse tradisjoner. Problemene kan bare forklares med henvisning til ”sosial situasjon”: marginalisering og nød i de franske gettoer. Dette betyr at de nylig offentliggjorte norske statistikker om andelen av utlendinger som står bak overfallsvoldtekt i Oslo er vanskelig å tenke seg i Frankrike.
Den nevnte rapporten fra HALDE påpeker at myndighetene og politikerne altfor ofte har: ” tatt i bruk forskjønnende omskrivninger og vide samlebegreper som absolutt ikke gjør det mulig å finne brukbare løsninger bygd på en objektiv og virkelighetsnær analyse” Motivene for denne politiske unnvikenhet er politisk korrekthet. Rapporten påpeker at politikerne ikke ønsker å kunne oppfattes som fremmedfiendlig og dermed fremkalle reaksjoner i befolkningen.
Rapporten viser til en gjennomgang av all tilgjengelig statistikk hva vedrører innvandring. Den påpeker at det har foregått en ”utarming” når det gjelder statistiske opplysninger om innvandring, spesielt siden 2005. Det anbefales derfor at alle tilgjengelige opplysninger blir offentliggjort når det gjelder utlendinger og innvandrere, oppdelt etter nasjonalitet eller i det minste geografisk opphav, og at myndighetene igjen skal offentliggjøre detaljerte data, slik tilfellet var i tidligere undersøkelser.

Politisk korrekthet og rettsvesenet

Den franske politiske korrekthet er ikke begrenset til media, politikerne og vitenskapen. Den manifesteres også i lovverket og i juridisk praksis. journalisten og forfatteren Éric Zemmour har fått føle hva det betyr å forbryte seg mot tabu om innvandring i fjernsynets beste sendetid.

Zemmour uttalte nylig at franske borgere med utlandsk opprinnelse ofte blir kontrollert av politiet enn ”hvite” franskmenn, ”fordi mesteparten av narkotikahandlerne er svarte og arabere”. Han gjorde ikke annet enn å nevne en kjensgjerning som ”alle” vet. Men uttalelsene skapte stor oppstand og skandale.

Til slutt ble Zemmour dømt og fikk straff, for denne og for andre liknende ytringer. Begrunnelsen var at han ”stigmatiserer” grupper av befolkningen med generaliserende formuleringer.