Som tidligere nevnt er såkalte credit default swaps (CDS) en av de typene verdipapirer som med rette eller urette anses som finansielle atombomber.

CDS-er er altså en slags forsikring mot tredjeparts betalingsproblemer, som potensielt kan blåse opp en gjeldskrise til større proporsjoner enn den ellers ville ha hatt, fordi store investorer uten å eie statsobligasjoner kan spekulere i at disse blir misligholdt av finansielt mindre robuste stater.

Mange har fryktet — og fortsetter å frykte, ikke minst fordi CDS-markedet hverken er transparent eller av kjent størrelse — at de totale betalingsforpliktelsene i kjølvannet av at Hellas eller andre land i eurosonen går konkurs, vil bli så store at eurolandene vil rive hverandre finansielt ned som dominobrikker.

To relativt ferske nyheter vil muligens bidra til å dempe den frykten en smule.

Den første av dem kom den 18. oktober, da EU-kommisjonen og Europaparlamentet ble enige om å forby salg av CDS-er på statsobligasjoner til den som ikke eier selve obligasjonen. Denne lovgivningen vil naturligvis ikke tre i kraft umiddelbart, men bærer bud om at bruken av CDS-er til å vedde på nasjoners undergang vil bli brakt til opphør om ikke altfor lenge.

Dette avhjelper naturligvis ikke på kort sikt, og forbedrer således ikke situasjonen man i øyeblikket befinner seg i, men det gjør kanskje den andre nyheten:

For den 27. oktober kom EU til enighet med private kreditorer, trolig under massivt politisk press, om en restrukturering av den greske statsgjelden som innebærer at statsobligasjonene nedskrives til halvparten av sin verdi. Gitt at dette teknisk sett ikke blir å anse som en konkurs, fordi ordningen formelt, om ikke reelt, er frivillig mellom alle parter, utløses heller ikke CDS-ene på de greske obligasjonene. Dette siste ble stadfestet av International Swaps and Derivatives Association den 31. oktober.

På den måten har man bygget en slags finansiell mur rundt Hellas og avgrenset problemet til kjent størrelse, i alle fall om man holder stand inntil avtalen er implementert. Dersom dette skulle gå i havn, må man — til tross for alt rotet i eurosonen — gi EU en viss ros for i det minste å ha lyktes i, om ikke brannslukking, så i alle fall å ha begrenset brannen i å spre seg uhemmet, og gjort sitt til at den fremtidige spredningsfaren dempes.

Ikke noe av dette utelukker at Hellas — med fordel eller ei — kan tre ut av eurosonen eller sågar gå konkurs lenger down the road. Men selv om konkurs skulle være den beste løsningen i det lange løp, kan det i lys av det ovenstående likevel hende at det er mest opportunt om den utsettes en stund til.