Engelskmennenes ord for bedrag. Aftenpostens økonomiredaktør Ola Storeng brukte det om Storebrands strukturerte spareprodukt, som Høyesterett nylig frifant.

Både Storeng og redaktør for Dine Penger, Tom Stavi, lurte på om Høyesterett forsto hva de gjorde da de ikke ga en lekmann medhold. Han var blitt overtalt til å låne 2 mill av Storebrand for å delta i det risikofrie prosjektet, og endte med tap. En ny tilsvarende sak venter på å komme opp i Høyesterett. Til sammen er det snakk om 100.000 mennesker som har investert rundt 80 milliarder kroner, et svimlende beløp.

Storeng og Stavi er rakryggede som våger å tale makten midt imot. Hvis DnB og Storebrand ble dømt er sakene av en slik størrelsesorden at det vil måtte få politiske konsekvenser: hvor var Kredittilsynet? feks.

Selv Terra-skandalen blekner. Dette var ikke utenlandske finurlige pakker, men utklekket av norske finanshus.

Fellesnevner er imidlertid samme ord: scam.

Nå skriver Peter Warren i en kommentar på sin blogg at LTRO, dvs. Den europeiske sentralbankens generøse utlån til bankene på 8.000 milliarder kroner til 1 prosent rente, er en tilsvarende scam: det er risikofrie lån til bankene, og for ECB, og all risiko skyves over på skattebetalerne.

Det hevdes at det smarteste trekk Djevelen gjorde var å overbevise oss om at han ikke eksisterer. Poenget med dette er at Djevelen dermed kan befinne seg blant oss uten at vi reagerer. Et lignende bedrag skjer idag rett foran oss i finansmarkedene uten at noen reagerer. Tidslinjen er som følger:

Den 23. november ifjor er mistilliten til europeisk statsgjeld og europeiske banker på topp. Bankaksjer har faller som steiner og forsikring (CDS) på både europeisk bankgjeld og statsgjeld skyter til nye toppnivåer.

I et genialt trekk har ECB besluttet å gi lån til de kriserammede europeiske bankene slik at disse igjen kan benytte pengene til å kjøpe europeiske statsobligasjoner. Lånet kalles Long Term Refinancing Operation (LTRO).

Noe over 500 banker skjønner at julekvelden er kommet tidlig og griper til seg €489 milliarder treårs lån til 1% pro anno rente før noen ombestemmer seg. Skattebetalerne jubler og tenker ikke over at det er de som defacto låner ut disse pengene til banker som bare for et øyeblikk siden var konkurstruet.

Renten på italienske statsobligasjoner med 10 års løpetid har på grunn av frykten for gjeldskollaps i landet steget til over 7%. Ingen av bankene tør imidlertid kjøpe disse obligasjonene før årsskiftet i frykt for at aksjonærer og media skal oppdage fler råtne lån i deres balanser.

I januar derimot er det grønt lys. Bankene kjøper italienske obligasjoner og sikrer seg 6% i året risikofritt (7% rente på statsobligasjonen minus 1% lånerente) på skattebetalernes regning. Det geniale med dette er at de kan stille obligasjonene de kjøper som sikkerhet for lånet.

Det betyr at bankene mottar rentedifferansen på 6% så lenge alt går som det skal. Skulle derimot Italia gå konkurs er det ikke deres, men skattebetalernes problem ettersom sistnevnte sitter igjen med pantet. En forretningsmodell som er helt uslåelig og får en til å lure på om Mario Draghi er fra Corleone på Sicilia. Bare å skrive dette får meg til å frykte at jeg våkner opp med et hestehode i senga de nærmeste dager.

Denne uken gjentok Draghi stuntet, og nye 500 milliarder euro ble revet bort. At banker kan låne mot sikkerhet i utlån burde vekke mistanke om at noe er galt.

Opinionen får hele tiden høre at det er krise, og at det er vanskelig å finne løsninger. Drahgi benytter sin berømte bazooka, men ser man bak speilet oppdager man at det driver et spill, hvor noen risikofritt kan forsyne seg. Bankene oppfører seg som rovdyr som får ferten av ferskt kjøtt, men hvor er public service, ansvarlighet, transparens?

Hva vil skje hvis korthuset faller sammen? Eller: når regningen skal betales?

I Hellas handler det om noe langt mer enn penger. Det handler om politikk og ansvar. Hvis dette gjentar seg over hele Europa, hvilke følger vil det få for demokratiet? For den tillit som er nødvendig for at det skal fungere?

Scam er ikke forenlig med tillit. Når de største finansinstitusjonene lar seg friste til scam, og det politiske systemet konstruerer løsninger som har en innebygget svindelfaktor, er noe i ferd med å gå helt galt.

Folk som Ola Storeng, Tom Stavi, og Ambrose Evans-Pritchard, fyller en viktig rolle ved å sette de rette ord på tingenes tilstand.

Greatest Scam Ever