Marit Bjørgen på besøk i Sørhellinga barnehage i bydel Alna for å motivere til økt fysisk aktivitet. Her får barna en velfortjent smoothie-pause. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB scanpix

Aksjeutbytte er blitt venstresidens favorittvåpen i angrepene på den norske samfunnsmodellen.

«Velferdsprofitør» heter det når private barnehager og eldreinstitusjoner drives så godt at det skapes et overskudd som gir eierne anledning til å ta ut et utbytte som kan forrente egenkapitalen. Den marxistiske språkbruken har dessverre også smittet over på Arbeiderpartiet, som flere steder i landet har hengt seg på agitasjonen mot private løsninger av felles velferdsoppgaver. I kommuner hvor Ap har gjort seg avhengig av ytre venstre-siden, blir avtaler med private institusjoner sagt opp.

Profitt er et negativt ladet ord, men er ikke uttrykk for annet enn at driften av en virksomhet går så bra at det skapes et overskudd – det vil si at utgiftene er mindre enn inntektene. Dermed kan også egenkapitalen forrentes.

Det er akkurat det den såkalte profitten dreier seg om. La oss ta et eksempel: Hvis et privat foretak bygger en barnehage, la oss si for 30 millioner kroner, skyter eieren inn for eksempel 5 millioner kroner og låner resten i banken. Raddiser har ikke noe å si på at banken forlanger renter på sitt utlån, mens det derimot er fy-fy om eieren får forrentet sitt aksjeinnskudd i foretaket. For det er akkurat det den såkalte velferdsprofitten dreier seg om. All kapital må forrentes, ikke bare bankens. Også egenkapital må ha avkastning.

Hvis private barnehager var blitt drevet like dårlig som kommunenes, ville det ikke vært noe overskudd i en privat barnehage. Forholdet er at barnehagetilskuddene fra staten til kommunene blir fordelt med samme beløp pr. barn til private barnehager som til kommunens egne. Når et privat barnehageregnskap gjøres opp med overskudd, avspeiler det mer effektiv ressursbruk enn kommunens. Og ekstra opprivende må det selvsagt være for et venstrevridd hjerte å se at undersøkelse etter undersøkelse viser at foreldre er mer fornøyd med de private enn de kommunale. Slik er det også med privatdrevne eldreinstitusjoner som driftes for det offentliges regning.

Raddiser mangler ofte elementær samfunnskunnskap. Det ser vi nå i maset om at bankene må redusere utlånsrenten fordi Norges Bank har satt ned styringsrenten. Vi har ikke sett at tilsvarende krav er stilt til Husbanken og Lånekassen. De er begge statseide og har så langt ikke varslet rentenedgang. Statlig eierskap gir fritak for rentekrav.

En bank kan ikke bare rette seg etter styringsrenten – ganske enkelt fordi en banks innlån i svært liten grad dekkes fra Norges Bank. Innlån hentes fra mange kilder – fra egne innskytere og fri frie kapitalmarkeder i inn- og utland. Der er det tilbud og etterspørsel – og risikovurderinger – som gjelder, ikke «signaler».

Vi har selv vært bedriftsleder med ansvar for 150 medarbeidere. Vi kunne ikke fastsette våre priser ut fra «signaler», men ut fra ansvaret for at medarbeiderne hadde trygge og greit betalte arbeidsplasser, at eierne fikk utbytte for innskudd kapital og at bedriften la seg opp reserver for å møte usikre tider. Dette er naturligvis altfor komplisert til at folk som har gått på marxistiske aftenskoler forstår sammenhengen.

Nå om dagen blir banker kritisert for å betale utbytte til aksjonærer og andre innskytere av egenkapital etter at fjoråret ga gode resultater. Til det er å si at bankenes planer om dette ble lagt før koronakrisen. Senere har mange banker redusert utbyttet og noen kommer for alt vi vet til å sløyfe det – ikke for å imøtekomme politisk mas, men for å la mer av overskuddet forbli i banken i form av styrket egenkapital for å møte økte tap.

Finansministeren har avslått Finanstilsynets ønske om å forby bankene å honorere egenkapitalinnskytere. Det gjorde statsråden rett i. Hvis kapitalmarkedene skulle få inntrykk av at norske banker er under offentlig formynderskap, ville det bli sett på som et krisetegn som straks ville ført til økt risikopåslag fra utenlandske långivere – og dermed høyere utlånsrente for norske bankers låntakere. Men så innlysende virkninger fortrenges av bankenes kritikere. Det ville også blitt vanskeligere – og dyrere – å reise økt egenkapital, noe kundene ville fått merke.

Dypest sett misliker venstresidens herolder at virksomheter drives bra. Det er denne misnøyen med vellykket drift som all agitasjonen springer ut av.

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort: [simpay id=»280380″]

Eller du kan velge et enkeltbeløp: [simpay id=»282505″]

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

Støtt oss fast med Paypal:


 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.