Selvsagt prøver jeg i overskriften å være morsom for derved å vekke potensielle leseres interesse. Men ordene har sin egen, kontrapunktiske logikk der de sammenstiller rapperen Lars Vaulars ufyselige tekst ”Kem skjøt Siv Jensen?”, et eksempel på verbalt brutalisert samtid, med NRKs gamle lyrikkflaggskip ”Ønskediktet”. Hvordan og hvorfor går man fra det poetiske til det patetiske? Hvordan bidrar mediene til å forme menneskene og deres forventninger? Hvem bestemmer hva som sendes på statsfinansiert radio og TV og ut fra hvilke beveggrunner?

Da jeg var gutt, hørte jeg ofte programmet ”Ønskediktet” på radio (lytterne ønsket seg ulike dikt som så ble lest opp av forfatterne eller av skuespillere), enten sammen med min far eller alene. Ordene ”Det er forfattaren sjølv som les” gav sitringer langs ryggraden. En verden av poesi åpnet seg for meg, en verden der kosmos og mythos var flettet i hverandre og inviterte inn en ung og uerfaren sjel. Siden har denne verdenen alltid beholdt sitt grep om meg til tross for at besøkene der i perioder har vært svært sporadiske og det praktiske livet stundom alt annet enn poetisk.

Men i år 2000 var det slutt. Sjølvaste statskanalen, NRK, fant ut at honorarer og rettigheter kostet for mye og bestemte seg like godt for å legge ned hele greia. Det tjener det norske folk og avisene til ære at de protesterte høylytt, men nedlagt ble programmet. La meg for en gangs skyld rose Dagbladet (jeg vet, de mest uventede og underlige ting skjer når man rører ved poesi!) som siterte Helge Krog: ”Hva ville et folk være uten sine diktere? Ingen ville kjenne det – og det ville ikke kjenne seg selv.” Og videre: ”Poesi skaper identitet. En nasjons diktning glir inn i dens språk.”

Jeg var jo ikke flue på veggen da beslutningen ble tatt, men i ettertid har jeg gjort meg noen tanker om hva som kan ha foregått.

Med utgangspunkt i tittelen til denne kommentaren; hvem bestemte? Mitt poeng her er ikke å henge ut enkeltmennesker, men å bevisstgjøre på at det alltid er individer som bestemmer, også når en beslutning angivelig fattes av en ansiktsløs organisasjon. Disse vil jeg ha ansvarliggjort; katter er som skapt til å henge bjeller på, og det personlige ansvar skal fremheves, ikke tåkelegges.

At honorarer og rettigheter var for kostbare, er åpenbart tøv og stinker av unnskyldning. Visst må man prioritere, men vi snakker her om småpenger i forhold til mye annet NRK driver med. Kanskje finner vi nøkkelen til en forklaring i at man helt enkelt syntes programmet hadde vart for lenge? At programdirektøren (eller hva nå beslutningstageren må ha hatt for tittel i Det hvite hus på Marienlyst) selv hadde hørt på/visst om programmet i flere tiår, og derfor følte at det på en måte hadde gått ut på dato? At det ikke var hipt (eller hvilket ord man nå bruker om slikt) lenger?

En viktig ting man i så fall glemte, er at nye lyttere stadig kom til ettersom årene gikk. Man kan se det som beklagelig at nye generasjoner ikke får inn med arvestoffet det foreldrene har lært (en feilaktig teori vel kjent innen genetikken; lamarckianisme), men det er et ubestridelig vitenskapelig faktum. Konsekvensen blir at man må lære stadig nye smårollinger opp i det man synes er kulturelt verdifullt dersom de skal tilegne seg det. Dette gjelder uansett om det man ønsker å gi videre er alfabetet, ”Småsporven gjeng i tunet” eller hvilken dag som er FNs fødselsdag. Det er ikke så nødvendig som noen synes å tro, å finne på noe nytt hele tiden innen kulturens område, for målgruppen og brukerne endrer seg stadig, også det publikum som elsker lyrikk.

Selvsagt har jeg synspunkter på hva nettopp NRK, som lisensfinansiert statskanal, plikter å formidle til nye generasjoner. De hadde og har en viktig rolle i nasjonsbyggingen, ikke fordi det norske nødvendigvis er best i en eller annen underlig objektiv betydning, men fordi det er vårt. Det er bare vi nordmenn som har dette ansvaret, slikt kan ikke overlates til andre. Lever de ikke opp til denne forpliktelsen i NRK, så kan man like godt legge ned hele institusjonen, i alle fall som finansiert med offentlige penger, et ris man forresten godt kan ta fram fra bak speilet og vise medarbeiderne fra tid til annen.

En nasjon er aldri ferdigbygd, ei heller Norge, og oppfatningene er svært ulike om hvordan den videre byggeprosessen bør foregå. Men nettopp mot en slik bakgrunn blir den egne litteraturen, og særlig den egne poesien, så fundamentalt viktig. Og til internasjonalistene, globalistene: Ingen bedre utgangsport til verdenslitteraturen finnes enn kjærlighet til de dikterne som skriver på ens eget morsmål, som også omsorg for menneskeheten begynner med kjærlighet til mennesker som står deg nær. Om dette tror jeg vi kan enes, i det minste.

Kanskje ser vi nå tegn i tiden på at NRK innser at langsomme programmer med norske temaer vekker langt mer interesse enn de hadde forestilt seg. De beste eksemplene er ”Bergensbanen minutt for minutt” og ”Hurtigruten minutt for minutt”. Det ligger en utappet åre der ute av kjærlighet til landet – både dets geografi og dets kultur – som programskaperne på Marienlyst burde se som en enorm mulighet. De er jo dyktige fagfolk som jeg er overbevist om kan skape enormt populær radio og TV på den måten, ved å foreta historiske så vel som litterære og andre reiser i vår fortid og nåtid. Samtidig ville de være med å ”bygge landet”. Våger de å utnytte patriotismens kraft på denne måten?

Men tilbake til poesien. I 2003 gjorde NRK en slags avbikt og etablerte programmet ”Diktafon” med sendetid annenhver uke. Selv skriver de: ”I NRK P2s nye lyrikkprogram, Diktafon, får du stadig nye doser med frisk, frekk og frodig lyrikk.” Frisk, frekk og frodig? Det lyder gudhjelpe meg mer som reklame for et ”sex er gøy”-program for ungdom, men kanskje er dette språk som fenger noen. Jeg vet jo at det frastøter andre; her er vi langt unna Hartvig Kirans sobre tale fra dengang. ”Ønskediktet” blir det nye lyrikkprogrammet aldri, men kan det lokke iallfall noen nye mennesker til å fatte kjærlighet for norsk diktning, så skal ikke jeg surmule.